Mange med diagnose, har av ulike årsaker mye «alenetid». Noen trives med det, andre kjenner seg ensomme. Jeg gjør begge deler. Både er det greit å ikke ha så mange å forholde seg til, samtidig er det sårt å kjenne seg usikker sammen med andre. Da jeg var på fotoklubb i forrige uke, koste jeg meg med å tilhøre en gjeng, mens jeg samtidig holdt på å begynne å gråte fordi jeg følte meg så annerledes enn de andre. Som om mine setninger ikke passet inn. At jeg ikke passet inn.
Jeg var veldig engstelig og usikker, nesten på gråten innimellom, selv om jeg av hele mitt hjerte ville at dette skulle føles ok og ganske kult. Jeg som elsker å fotografere. Men jeg tar det ikke så kult, stresser meg opp og kjenner meg intens og søkende. Jeg prøver å smelte inn, men tror ikke jeg helt lykkes.
Likevel er jeg glad jeg deltok i det sosiale, om enn jeg kjente meg alene i mengden. Det er kanskje den vondeste ensomheten – å være alene sammen med andre. Men det er også den fineste fellesskapfølelsen = der man oppdager at andre inkluderer en selv om man ikke føler seg på høyde med dem.
Takk for samhold, aksept, inkludering og feedback i etterkant, om at jeg fikk det til, jeg også, der jeg alene (riktignok med personal rundt, men min alenetidaktige sone) sitter og har redigert bildene mine og vist frem noen av dem. Jeg hørte med i gjengen og ble til og med fotografert mens jeg fordypet meg i kameraet over et blomsterbed, fikk jeg se når de andre delte bildene sine.
Felles interesser er en god plattform for å sosialisere, også om man føler seg litt usikker med det sosiale. Det er min erfaring, om noe av det fine med å være flere i verden.
Men hva er et fellesskap for deg? Er det først og fremst en abstrakt tankekonstruksjon, eller er det noe mer konkrét, som f.eks. noe man gjør sammen? Hvorfor er det så viktig for deg (og mange andre både med og uten diagnose) å _føle_ fellesskapet? Holder det ikke å _vite_ at man er en del av det gjennom sine handlinger?
LikerLiker
Fellesskap for meg er å være en bit av et større bilde. Det er ikke så viktig bestandig å føle, men å vite at man har en funksjon sammen med andre er fint synes jeg. Gjennom handlinger er helt innenfor!
LikerLiker
Bra at du har tenkt gjennom dette, for jeg tror det er en del tilfeller der helsetjenestene ikke fanger opp at det er en del begrepsforvirring på dette området, og at enkelte politiske aktivister spiller på dette for å fremme egne agendaer – ofte med en veldig følelsesladet argumentasjon. Det kan føre til at folk som kanskje er litt «utenfor» i utgangspunktet får helt urealistiske forventninger om hva det innebærer å være en del av et fellesskap.
LikerLikt av 1 person