Jeg husker jeg lå i sengen, og pappa kom inn på rommet mitt mens han knyttet slipsknuten. Jeg var lykkelig, da han sa Gratulerer med dagen. Jeg stod opp, det var slike spesielle dager. En dag i året. Der alt var litt annerledes. Jeg skulle ut å marsjere med korpset. Og etterpå hadde vi kanskje deilig koldtbord-mat. Gratulerer med dagen, alle sammen. Jeg kjente på fellesskapet. Familielykken. Samfunnet i full sang.
I dag er det nasjonaldag i Koronamodus, men det blir en langt mer vanlig feiring enn man først fryktet. Det er jo lov med både korps og sammenkomster hjemme (for inntil tjue personer) samt arrangementer for grupper med arrangør (inntil femti personer). Så får vi håpe at dugnaden holder, og at de som deltar på det sosiale holder myndighetenes råd. Vi står sammen, og jeg smiler.
Ja, vi elsker har blitt sunget. Noen stiller i bunad, i det minste i skjorte. Jeg har ny sløyfe. Flagget er heiset. Jeg har satt ut ballkongflagget og små flagg i blomsterkassene som jeg har fått plantet i nå før den staselig fine nasjonaldagen. Bordflagget er vel plassert. Jeg takker mamma og pappa for innsatsen. For livet. Ja, jeg elsker å få høre med.
aspergerinformator.com 