Noen ganger, sitter jeg i time etter time og tenker. Det kan se ut som jeg er produktiv på Mac-en, noe som til en viss grad stemmer. Men inni meg, planlegger jeg å kutte opp hele ansiktet mitt. Gjøre fjeset til et åsted. For alt som er vondt.
Jeg har ikke lov til å røre ansiktet, men tankene opptrer i høyeste grad likevel. De må jeg skyve bort. Mange med mine vansker, opplever slike tankekjør. Destruktive og dominerende tankekjør. Så sterke at det er vanskelig å tenke en annen tanke. Da trenger jeg, – i tillegg til å skade meg slik at jeg ser sårene som legen suturerte i dag – noen ganger å kjenne litt på glasskårene, vite at de ikke blir borte. At noe er til å regne med, om jeg skulle trenge det.
