Jeg har lest Et system så storslått at man blendes, en roman av Amanda Svensson, til norsk av Vibeke Saugestad (Gyldendal 2020, lesereks). Det er på alle måter en stor bok, både fysisk (ca. 560 sider) og innholdsmessig (den er en reise i flere land, med utgangspunkt i ikke mindre enn tre, og til tider fire, søsken (en av trillingene er forvekslet ved fødselen, slik at det er en til som var i familie).
La meg ta det fra begynnelsen. Sebastian, Clara og Matilda blir født på et sykehus i Lund i Sverige. Hjertet til en av dem stanser, og barnet blir båret ut. Et annet barn kommer inn. 25 år senere, reiser de tre til ulike steder i verden. Sebastian jobber med hjerneforskning i London og treffer pasienten Laura, Clara rømmer til Påskeøya, et ensomt sted der hun treffer flere sjeler, og Matilda finner seg en mann og en bonusdatter i Berlin.
Så kommer hemmelighetsavsløringen, der moren forteller om forvekslingen. At en av dem ikke er trilling. De tre prøver å finne seg selv føler jeg, på sine steder, før de skal finne tilbake til verden og hverandre. Hvordan det ender og hvem som tilhørte trioen, skal jeg ikke avsløre her – men at det er sitrende spennende lesning selv om det ikke er krim, kan jeg oppriktig meddele. Jeg har plukket ut noen sitater og utdrag jeg synes er gode, fra et stort spekter dekket med godt ordforråd før jeg avrunder med min mening om boka i sin store helhet.
«(..) jeg ikke vet hvordan man lager pannekakerøre.»
s. 257-248
«Ên, én, to.»
«Ja vel?»
«Ett egg, én del mel, to deler melk»
«Javel?»
«Det er nummeret til nødsentralen også. Det er sånt man må vite når man har barn.»
«Laura ville selvfølgelig ikke gå under, hun var altfor forelsket i seg selv til å forestille seg en verden der hun ikke fantes, men hun ville at det skulle gå over.»
s. 508
«INGENTING TAR NOEN GANG slutt, men alt tar slutt.
s. 517
Det er derfor såpeoperaen er det eneste sanne fortellerformatet, og såpeboblen det eneste sanne kunstobjektet.
Ingenting går under, men alt er et under.»
«En familie er bare et system som alle andre (…)»
s. 538
Boken berører vanskelige temaer som anoreksi, annen psykisk sykdom og selvmord. Det eksistensielle og tilfeldighetene som utgjør livet. Språket er spill levende, også når det reflekteres over dødens skyggespill. Det er en alvorlig bok, som er skrevet med en snedig snert av humor. Jeg liker den! Stor litteratur, sterk historie, terningkast fem.
aspergerinformator.com 