Voksensmerter

Jeg går i barndom
Gnagsår på hælen, skrubbsår på kneet
Kneler og ber til Gud
Om evig ungdom

et dikt fra 27. juli 2020 med tittel: Voksensmerter

Anoreksi er å stoppe tiden. Det er fotografi også. Og for meg, er de to tingene fundament i tilværelsen min. Den syke anoreksien og den friske fotograferingen, som jeg vil si er en av mine to hovedinteresser. Den andre er skriving. Jeg føler meg som et helere menneske, når jeg har skrevet eller fotografert – produsert, nedtegnet, skapt, foreviget.

Det gjør litt vondt å være voksen. Ansvaret, og tankene rundt det som har vært og det som kommer, spor av lidelse og anelse om usikkerhet. Det uvisse, som jeg takler litt dårlig. Linn Skåber kommer forresten med en ny bok i august, Til de voksne. Den har jeg lyst til å lese, kanskje har hun klart å fange litt av voksen-utfordringene.

Jeg kjenner videre på en angst for å bli gammel. For at livet skal glippe mellom fingrene på meg. Falle i grus. Som regnet treffer gangstien. Blir bare noen sølepytter om man ikke har blikket for refleksjoner. Det har jeg, og lager kunst. I dag har jeg vært hos psykiateren, min ukentlige time der episoder fra uken som er gått, får sin plassering.

Jeg flytter tankene ut. Og inn. Og jeg håper, håper, håper at resten av sommeren går litt saktere. For juli har bare forsvunnet føler jeg, og snart er det august og høst og vinter og jeg et år eldre.