bokanmeldse

En innertier

I 2010, var jeg på perm med pappa fra avdelingen jeg var innlagt på. Der møtte jeg legen min fra tidligere innleggelser. Vi stod der sammen, behandler, pårørende, pasient. Og vi satte oss og lyttet til en fantastisk forfatter, Beate Grimsrud som dessverre er gått bort i år, i samtale med psykiater Finn Skårderud. Det var presentasjon av boka hennes En dåre fri (Cappelen Damm, 2010).

Kvalitetslitteratur, fra innsiden av et sinn.

Boka handler om Eli, som har schizofreni-diagnose. Hennes kamp, der hun bor alene i leiligheten eller er innlagt på avdeling. Det er ut og inn. Verken alene hjemme eller på avdelingen, er hun bare Eli. Hun har stemmer i hodet, som har fulgt henne nesten hele livet. Først kom smågutten Espen da hun var seks.

«Jeg vil ikke representere de syke. Jeg vil være forfatter. Men kanskje burde jeg. Kanskje tør jeg det en dag.»

s. 431, En dåre fri

Boka har jeg hatt liggende siden begivenheten på Litteraturhuset. Jeg hadde ikke konsentrasjonen til å lese mer enn de første sidene. Nå er jeg sterkere, når jeg har fått ro og kan sitte hjemme i sengen min å lese om kvelden. Jeg er heller ikke alene, selv om jeg ikke har stemmer, jeg har den ødeleggende delen inni meg som av og til truer meg på livet. Da er det godt å legge seg med forfatter Eli og småguttene.

Jeg kjenner meg mye igjen i opplevelsene i psykiatrien, slik Eli møter den, med alt fra tvang til tvil til omsorg til beltelegging. Jeg har valgt meg ut noen setninger jeg synes er veldig gode og fortellende. Jeg poster de her, før jeg gjør en oppsummering. Utdragene står seg, selvstendig og i sammenheng.

«Jeg liker han som vet så feil. Som syns jeg er best i fotball og ikke er det.»

s. 28, En dåre fri

«Jeg kan ikke bære verden som den er, og enda mindre om den blir annerledes.»

s. 39, En dåre fri

«Jeg tenker at når jeg blir voksen, skal det ordne seg. Inntil da må jeg bære det som en hemmelighet.»

s. 45, En dåre fri

«Er det bedre å være enn å ikke være?»

s. 79, En dåre fri

«Rosa, som var den styggeste fargen jeg visste som barn, har blitt min yndlingsfarge. Før uttrykte den hjelpeløshet, nå uttrykker den styrke.»

s. 119, En dåre fri

«Jeg vil ikke gi opp min verden.»
«Du skal ikke gi opp din verden, du skal bade få større kontroll» sier Jonatan. «Du trengte kanskje stemmene før, men kanskje du ikke trenger dem lenger.»

s. 140, En dåre fri

«Jeg har enkeltrom. Jeg er kongelig. Suveren. Jeg er ikke bare forfatter, jeg er kunstner også.»

s. 252, En dåre fri

«Jeg sier til Jonatan at jeg har sett på barne-TV, og at de fortalte om et nødnummer. Munn, nese, øyne. En, en, to. Jeg ringte.»

s. 266, En dåre fri

«Jeg låser aldri døren til leiligheten. Jeg går gjennom parker og mørke gater sent på kvelden. Jeg er ikke redd for fugleinfluensa eller kugalskap. Det angår ikke meg. Jeg tenker all fare kommer innenfra.»

s. 427, En dåre fri

Boka er for meg den beste jeg har lest i år, fordi den både er godt skrevet og fordi den forteller om et liv jeg kjenner. Jeg diskuterte boka med en pleier sist jeg var innlagt, før jeg hadde lest den, og hun hadde slitt med å få tak på den selv selv ok hun syns den er bra. Jeg tenker at jeg sitter på innsiden, og hun på utsiden. Det gjør at jeg føler meg inkludert og som en likeverdig Eli. Vi er suverene. Terningkast seks.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s