Melk og honning

Da jeg var barn, var alt trygt og godt, hjemme hos oss. Jeg hørte også farmor snakke om melk og honning hvis vi var forkjølet, og jeg vet at om det var det som skulle til mot korona-pandemien hadde hun kommet med melk og honning på flekken, rett fra himmelen. For min farmor er vel i himmelen. Hun som trodde på Gud på slutten, mens hun sa til meg at det også var helt greit å tro på det gode i menneskene i stedet.

Det gode i menneskene. Hvor er det i disse korona-tider? Når folk kjører sitt eget løp, mens andre gjør alt de kan for å stoppe smitten. Hvor er fellesskapet jeg kjente jeg var en del av tidligere i pandemien? Der vi alle spritet og holdt avstand. Jeg er sjokkert over at noen kan gi faen mens andre blir livredde og gjør alt i deres makt for å begrense farene ved viruset.

Likevel må jeg akseptere at mennesker reagerer forskjellig på kriser. Og jeg tror alle kunne ønske, at det var en slik enkel kur som omtanke, melk og honning. At vi alle kunne sette oss ned sammen, i våre respektive hjem, drikke den varme koppen tom, svelge søtt med smak av honning. For ingen, vil nok at dette skal komme ut av kontroll igjen. Vi liker ikke å miste grepet, vi mennesker. Og vi liker å ta vare på hverandre, så godt det lar seg gjøre. Kjære Gud, kjære farmor, kan dere komme med en vaksine mot alt som er farlig i forbindelse med Covid-19? Samfunnet har aldri noen å miste, egentlig (les: samhold, vi står sammen). Vi er alle verdifulle mennesker, til og med jeg som trenger kontinuerlig oppfølging for å klare å (over)leve.

Til slutt kan jeg komme med en innrømmelse. Jeg overreagerer nok litt. Jeg tenker at karantene betyr karantene, at man ikke kan gå i butikken eller oppsøke andre fritt, selv om man kan gjøre noe av dette om man holder avstand. Men jeg er så veldig svarthvit og reagerer når jeg hører om dagliglivet til andre, som for eksempel har valgt å reise til utlandet hvis det ikke er nødvendig reise osv. Jeg er så innmari rigid og kaver meg opp.