(Love) suicide kills me

Jeg har tenkt litt på ordene jeg bruker i overskriften i dag. Det med at jeg kronisk holder meg fast til selvmordstankene, og at det setter en brems for å virkelig leve livet, og truer meg med døden. At jeg faller fra. At familien mister meg. Alt man fornuftig sett egentlig vil unngå. Kjempe for livet, osv. i stedet. Det burde jeg absolutt gjøre, det skjønner jeg med min intelligens. Jeg er jo ikke dum. Ser hva som er liv laga, og hva som ikke er det.

For meg, er det likevel et faktum. En (noe mislykket) overlevelsesstrategi. Det at jeg ikke klarer å slippe «nødutgangen» som et alternativ er helt reelt. At jeg blir oppslukt av andre som tenker på det samme. At jeg prøver å være glad i menneskene rundt meg. Også de med selvmordstanker. Det gjør oss alle så sårbare. Vi kan miste hverandre.

Jeg er som eplet, vil ikke falle for langt fra det jeg kommer fra. Likevel har jeg gjort nettopp det, med å til tider velge døden, mens alle kjemper for at jeg skal leve. Jeg er likevel, svært takknemlig for mye i livet mitt. Derfor kan det virke underlig at jeg er så fokusert på å dø, daglig. Men jeg tror jeg har fått skrevet ned litt av det ambivalente livet i denne bloggen, som jeg opplever, lever med og lever ved siden av.