Hverdag

Et sted slutter uka

Det er søndag. Helgen kom på fredag med følelsen av håpløshet og kom seg på beina, ut på tur med kameraet på lørdag, og ned i lenestolen igjen nå på søndag etter en langsom dag. Jeg er ikke passiv, faktisk altså. Selv om jeg ikke er ute med venner på byen eller hjemme hos andre, har jeg et sosialt liv på nettet og besøk av mamma og pappa. Det er så godt å være dem nære. Vi ER nære.

Men selv om vi er nære,
tar noe slutt. I livene våre. Og livene våre. Heldigvis er alle mine i fin form nå, men det er ikke så lenge siden vi mistet hunden min. Hun døde i februar 2020. Og de siste dagene har jeg tenkt mye på henne. Hvordan det ville vært hvis jeg ikke var syk. Hvordan jeg kunne ha hatt enda større glede av henne som jeg elsket over alt. Innlegget fortsetter under bildet.

Høsten er kanskje en tid for å reflektere over det man har og det man har mistet. Se hvordan bladene faller fra, samtidig som de eksploderer som om det var enda mer liv. En rest av en eksistens. Kanskje er det også sånn jeg fungerer underbevisst: – at jeg er i ferd med å falle fra og gjør noen siste krampetrekk av liv.

Livet, så skjørt,
så vakkert, så uforutsigelig. Vi vet aldri helt hva som venter oss, og i det siste har jeg tenkt på hvor tilfeldig alt er. Og nå, på slutten av uken, med utsikt på mandag – tenker jeg mye på at alt liksom tar slutt. Noen ganger før det har begynt. Men noe vakkert har festet sine klør i meg, og nedgravd seg i minnene mine. Som hunden min som gravde en grop i hagen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s