sosialt

Å bli stresset

Jeg har et høyt stressnivå. Det liksom jager meg rundt, særlig om jeg ikke får gjort rutinene mine. Eller hvis det skjer endringer. Jeg har lært meg å leve med noen av dem, forandringene og rutinebruddene, på dager der jeg må gjøre annerledes av en grunn. Og der er jeg inne på noe.

Når jeg ikke forstår
hvorfor det skjer uforutsette ting, blir det som om hele eksistensen min henger i en tynn tråd. At jeg må skyve på et måltid for å få deltatt på fotoklubb for eksempler, takler jeg. Men somler personalet med å gi meg medisinen min til maten uten noen spesiell årsak, blir jeg så innmari redd. Er det feil at jeg skal spise? Ønsker de meg død? (Uten mat dør man.)

Jeg skjønner jo det er irrasjonelt
og noe overreagert. Det er ingen som tenker at jeg skal dø bare fordi de er distré og ikke like opptatt av rutiner som meg. Samtidig er det vondt å være vitne til at de ikke bryr seg om mitt åpenbare behov for rutiner. Jeg blir så innmari redd og urolig. Og det er da jeg kan bli sint også, og plassere hatet mitt utad. Det blir klaget høylytt over hatet mitt, at jeg har et sånt hat inni meg. Men vet dere hva? Det er faktisk vondt for meg når dere legger all skylda på meg. Jeg er også et menneske – selv om jeg er en stresset (litt syk og uvel kanskje) utgave som kanskje ikke oppfører meg adekvat i enhver situasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s