Jeg har lest Til slutt blir du selvlysende av Marie Landmark (Forlaget Oktober 2020, lesereksemplar). Det er en roman om hvordan klimaet vårt er truet samtidig som hverdagen paradoksalt går sin gang. Den setter på spissen hvordan det å få barn, gjør at vi endrer oss. Det som var så viktig, det å beskytte klimaet og redde verden, drukner når man har en baby å ta vare på.

Hanne og Terje er nyetablerte og lever et normalt liv sammen. Han er vekter og liker å løpe, Hanne jobber som skatteveileder på telefon. Hanne spesielt er veldig opptatt av økologi, klima og natur. Hun ønsker å gjøre en forskjell for verden. Hun jobber med å lage et hefte for hvordan man kan bidra til å redde klimaet vårt. Selv om hun er redd for å bidra til befolkningsveksten pluss at hun er usikker på om fremtiden med Terje er helt riktig, ligger hun og Terje sammen for å lage Emma.
Emma blir til. Emma kommer til verden og drikker melk. Hanne lurer på om det er plast i morsmelken sin og kjøper morsmelkerstatning. Hun skammer seg over bleiene de forbruker, mens venninnen Henriette bruker tøybleier som er mer miljøvennlig. Hanne er sliten og tar raskere løsninger, som mat som ikke er ø-merket, spiser hun sjokoladekake fra frysedisken.
«Fløt og fløt plasten sakte forbi, fløt en plastpose inn i munnen min, ble den sugd ned i spiserøret og fylte opp magen min, ble den liggende der uten at magesyren klarte å løse den opp, var jeg mett i flere måneder.»
s. 140
Språket er veldig spennende. Boken er skrevet som om det er spørsmål som blir stilt, men setningene slutter med punktum og ikke spørsmålstegn likevel. Her er et eksempel til:
«Sa jeg at vi må få til noe i grønnsakshagen i bakgården til våren, sa han at gulrøttene råtnet på grunn av alt regnet i sommer, husker du, de ble helt gummi og kunne ikke spises, har du gitt opp.»
s. 131
Hverdagen kommer foran og forstyrrer miljøengasjementet. Det er ikke så lett å de være småbarnsforeldre og å bruke minst mulig og ta mest mulig klimavennlige valg, er det det mest miljøvennlige hun får til. Fortvilelsen er til å ta og føle på:
«Bare Peder sendte melding, bare Peder hadde nummeret mitt, håper du har det bra, smil, og jeg blinket tilbake sammen med en påminnelse om aldri å slutte å kildesortere, og han svarte med et smilefjes som lo så det gråt, svarte jeg med et ansikt som bare gråt, et ansikt som toppen hadde åpnet seg på og hjernen skjøt ut av, et ansikt farget hvitt og blått med åpen munn og små hender opp langs kinnene, fylte jeg hele skjermen med dem, skrikene.»
s. 147
Boken leker med språket, med klimaet, med verden, med oss. Den er poetisk og morsom, alvorlig og finurlig. Den forteller om noe som opptar oss, men som vi likevel ikke klare å leve helt etter. Romanen anbefaler jeg, både til de som er opptatt av klimaet, de som får barn og de som bare generelt liker en godt skrevet bok som utfordrer leseren både i tematikk og skrivemåte. Terningkast fem!