Som alle andre, har jeg vært et barn. Som noen andre, har jeg ikke taklet så godt å bli voksen. Jeg har fortsatt behov for å bli passet litt på.
Det er flere på spekteret som jeg tror føler litt på dette. Ikke det at vi alltid er barn, men en slags sårbarhet. En medfødt sårbarhet.
Det er jo også sånn at mange med autisme er sensitive. Vi merker endringer godt, og kanskje derfor er jeg ikke så glad i endringer, som å bli voksen.
Heldigvis, er det noe ved meg som noen omfavner. Da jeg hadde bursdag tidligere i denne måneden, fikk jeg mange bursdagshilsener på FaceBook. Og da jeg kom hjem fra vinternetter på sykehuset, syntes noen det var godt å se meg igjen. Noen er glad i meg, og det gjør at jeg ikke er en forlatt istapp.
Og den kulda et vinterbarn kjenner på, gjør at jeg setter pris på varmen folk viser meg. Vi smelter sammen, for selv om det kan virke som jeg ikke er så sosial, setter jeg pris på relasjonene jeg har. Jeg er heldig, selv om jeg har det vanskelig i voksenlivet mitt.
aspergerinformator.com 