Treffende thriller

Jeg har lest debuten Elskede barn av Romy Hausmann (Cappelen Damm 2021, lesereksemplar fra forlaget). Plottet er sylskarpt og originalt,

En kvinne og en jente blir lagt inn på sykehus etter at kvinnen er påkjørt. Jenta forteller at moren heter Lena. Lena og moren har flyktet fra en hytte i skogen, der mannen jenta kaller pappa har holdt dem fanget.

På omslaget står det: Marerittet er ikke over, det har akkurat begynt. Og det har fornøyelsen også akkurat gjort, og den varer gjennom alle de fire hundre sidene for meg som leser. Boken gjør overraskende vendinger hele veien og spenningen tar aldri slutt.

Lena sin profil stemmer med en student som forsvant for fjorten år siden. Faren hennes blir sluppet inn for å identifisere Lena, men kvinnen er ikke henne. Datteren, jenta som kom til sykehuset med moren, derimot, ligner Lena da hun var barn.

Jenta har spesielle kunnskaper, og oppleser fakta som om hun leser i et leksikon. Lenas far, jentas bestefar, blir raskt glad i det kanskje forvirrede og veldig kloke barnet, et barn som opplever verden litt annerledes. Hun har også en to år yngre bror, som kanskje er enda mer preget av å levd i fangenskapet.

Romanen er en spennende reise i kjærlighet, tilhørighet, familiebånd, ondskap og psykologi. boka er presis i sine skildringer, og da antas av de sakkyndige at jenta har Asperger syndrom. Slike nøyaktige skildringer gjør boka pålitelig.

Boken er oppe og lukter på terningkast seks for meg. Jeg er trollbundet og berørt, og legger den fra meg med et grøss. Kan virkeligheten være så utspekulert og innfløkt, og samtidig henge sammen? For det gjør denne thrilleren, den henger sammen på alle punkter, når alt er rullet opp, som et perfekt puslespill med litt flere biter enn man tror man skal klare å legge.