Hverdag

Fargeriket (pastell eller helt knæsj)

Utsnitt fra heklet duk jeg fikk til fødselsdagen i januar, heklet av min venn Marit «Bestemarit» Stokka.

Det er mye man kan være rik på. Alt handler ikke om penger, selv om jeg er ekstremt opphengt i for eksempel priser på dagligvare når jeg skal tipse folk om hva de kan ha til niste når de er på jobb på kveldene, lageret mitt av drikke og næring jeg selv skal innta osv. osv. Det skal ikke store endringer før jeg blir vippet av pinnen og ikke klarer å handle det jeg hadde tenkt. Som på sykehuset sist, da jeg fikk en slags meltdown fordi prisen på burs i automaten var gått opp fire kroner (en bagatell for de fleste, en uforutsigbar hendelse som vippet en av pinnen, for meg). Det førte til en knust mugge det var blomster i, og bakkelegging av meg. Eller gulv da. Vi var jo innendørs. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Det var en sidesporing. Det er likevel sånn at den som sparer, han har. Og jeg sparer på ting som gjør meg glad. Det er minner, det er farger, det er ord, det er fotografier, det er venner, det er eposter, det er bøker. Og i dag skal jeg skrive litt om farger, å sette farge på livet. Det kan være helt konkret å ha fargerike ting rundt seg, som en gul genser, en fargerik duk å dekke på med, servise som ikke bare er hvitt å spise av. Joggesko som lyser i mørket i sterk grønn, håpet som lyser, troen. Pastell kan også være dust og fint, og både søtt og ærverdig. (Innlegget fortsetter under bildet.)


Å bytte farge, kan for noen være en for stor forandring. Jeg er ofte litt konservativ når det gjelder å bytte farge på et rom. Male om, fornye. Jeg liker ikke så godt når mamma eller pappa pusser opp. Slik var det i oppveksten min også. Jeg kviet meg for forandring. Men når det var gjort, kunne det jo bli veldig fint for også meg. Jeg trenger bare noen andre til å våge for meg. (Innlegget fortsetter under bildet.)


Andre, søker forandring sterkt. De syns det fryder. Noen farger håret blått som himmelen eller kræsj pink. Personen med rosa hår, får meg til å smile og bli glad inni meg – når jeg passerer ute eller scroller på Facebook. Og jeg tenker, da har den personen gitt også oss andre noe, med å våge å være. Verden blir litt videre, litt mer humoristisk og glad. Jeg smiler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s