bokanmeldse

Kunsten å hedre, uten å idealisere (om Jesus)

Jeg har lest den andre boka fra forfatter Kristin Bortolotti, Gutten i tempelet (Element forlag 2021).

I likhet med den første boka hennes, Den magiske pappesken, har hun illustrert den selv. Bildene er så vakre at jeg nyter og reflekterer som om jeg var på kunstgalleri eller i en utsmykket kirke. Men jeg er ikke der, og historien om Jesus er heller ikke en idealistisk gudefortelling. I Bortolottis bok får religionshistorien dybde.

Samtidig er ikke historien bare en gjenfortelling av over to tusen år gamle begivenheter og Jesus slik vi kjenner han fra Det nye testamentet. Vi får her se hans evner, som var uvanlige for et barn, og hvordan det var å bære dem og bli voksen. Det å være annerledes, og bli dømt for det av de dømmesyke. Fra hans perspektiv, vi kommer innunder huden.

Vi møter også mange av «oss selv» i døra. Vi får se hvordan de dømmesyke, som jeg også må innrømme jeg nok kan være en gang i blant, ikke liker det som er annerledes og hvordan det vil kvitte seg med det som er det. Det treffer meg virkelig, for i vårt samfunn snakker vi ofte om inkludering og likevel oppstår ekskludering. Mange faller utenfor, også jeg. Jeg er altså på begge sider og det gjør at jeg kjenner enrom gjenkjennelse og spennende forvirring over min egen identitet. Kristin oppdrar oss ikke i denne boka, men hun åpner øynene våre til å virkelig se. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Illustrasjon med de dømmesyke på jorden. Mørkt, skremmende, dystert, tankevekkende, engasjerende.

Historien minner oss på hvem Jesus egentlig var og hva han stod for. Jeg håper jeg kan stå for det samme: Rekke ut en hånd i stedet for en pekende og dømmende finger. For meg handler denne boka om å få håp. Om å tro. Og vi kan gjøre om igjen, vi mennesker som lever. Der vi kanskje før ikke har vært så åpne for annerledeshet som vi burde. Jeg handler om å tro, ikke bare på Gud eller den religionen en måtte ha, men på hverandre. For meg virker Bortolotti gjennom begivenhetene fra Jesus tid, opptatt av hvordan vi mennesker tar vare på hverandre – og de som ikke er A4 og skiller seg ut – i nåtiden.

Boka står ut for meg, som et viktig verk. Bildeboka kan leses høyt for de yngre barna (fra omtrent seks års alder), de større kan lese den selv og vi voksne kan få oss en skikkelig tankevekker. Jeg tror alle har gått av å snakke om det de har lest, det er ikke bare lystig men dyp alvor her. Når jeg nesten kjenner på identitetskrise, kan jeg se for meg at det er en bok som også rører ved de yngre. Det er helt klart en bok å vokse på, og med. Jeg gir den fem av seks på terningen.

Jeg skrev om forfatteren av boken i denne bloggen 4. mai 2018, en tekst jeg gjerne løfter opp slik jeg vil løfte mennesker som har en spesiell livserfaring og våger å dele den. Innlegget finner du her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s