bokanmeldse

Bokdate med Sophie Elise (les og lær)

Ganske sent på dagen i går, begynte jeg på boken Ting jeg har lært av Sophie Elise Isachsen (Strawberry Publishing 2020, lesereksemplar fra forlaget), og nå er boka fortært og jeg vil her fordøye den sammen med der viktige leserne mine. Kanskje leser dere også Sophie Elise, og hvis ikke, kan jeg anbefale det.

Jeg leste de to forrige bøkene hennes, Forbilde og Elsk meg tidligere, og jeg må si jeg har hatt utbytte av å lese dem. Derfor hadde jeg sforventninger til denne boka, selv om mange andre er skeptiske til influencere og bloggere som plutselig skal være forfattere. Men jeg, jeg har tro på Sophie Elise, og satte meg godt til rette. Og jeg nekter å skamme meg over det! Og faktisk var VG enige med meg ser det ut som, de gav denne boka en femmer.

I Ting jeg har lært, skriver Sophie Elise – vår mest profilerte og omdiskuterte influenser – ærlig, humoristisk og nakent om hva hun har lært, mens hun har vært eksponert og diskutert og samtidig har prøvd å vokse opp til å bli et helt menneske. Hun har en stemme som jeg kjenner igjen fra både media og de tidligere bøkene, hun er tro med seg selv og gjennomført. Med den særegne stilen iblandet mørk humor og lystig kjærlighetsbetraktning, skriver hun om identitet og utsende, Tinderdate og plastisk kirurgi, om terapi og selvskading, om TV2 sine psykologer og stemmesanking i Skal vi danse, kjærlighet og selvmord, selvkritikk og angst.

Fitte blir et ord som danser gjennom boka, viser vei fra å være en usikker tenåring til å bli et menneske som tar kroppen i egne hender – på godt og vondt. Og hvor viktig det er å snakke om det. Ikke akkurat fitte, men generelt ting vi skammer oss over, uten at andre skal snakke oss ned. Sophie Elise forteller om sin prosess, den hemmelige operasjonen og hvordan alt føltes etterpå, om en farmor som fortsatt skammer seg og en venninne som våger å sette foten ned når noen snakker fitta ned.

Hva skjer når «Norges farligste forbilde» er forfatter? Jeg tenker at det som skjer her, er at masken faller. Imaget blir et individ og ikke lenger bare et (overfladisk) bilde. Man kan være uenig i synspunkter Sophie Elise har og valgene hun har tatt for eksempel med egen kropp, men hun skryter ikke operasjoner opp i skyene. Hun fremstår ikke dum, i det hele tatt. Hun forteller om smertene, om skammen, og jeg forstår: Det har ikke vært en lett vei hun har valgt heller, men en vei hun har følt hun har trengt å kjøre. Å stå for det, og fortelle om de såre følelsene sine, står det respekt av. Boken hennes hjelper meg å stå stødig på mine bein, rak i ryggen, og samtidig tåle at jeg er sårbar og ikke perfekt. Ingen er det.

Jeg er enig med VG, terningkast fem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s