bokanmeldse

Meningsbærende

Da jeg for noen år siden kom over tittelen Hundemanuskripta, som tiltrakk meg på grunn av min kjærlighet til hund, ble jeg dratt inn i en litterær persons klokskap. Jeg har etter det første møtet med forfatter Jon Fosses litteratur, følt at bøkene hans har vært på øverste hylle – ypperste og beste utvalg av norsk litteratur av én forfatter. Hans litteratur en enkel, dyp og hverdagslig på samme tid. Han anses «by the way» som en av landets viktigste forfattere, en bauta, det er ikke bare jeg som blir oppslukt i bøkene hans. Han skriver om det helt hverdagslige, men likevel også om de største spørsmålene i tilværelsen vår.

I går leste jeg Slik var det (Samlaget 2020, lesereksemplar fra forlaget) den andre lengre monologen forfatteren har skrevet. Den grep meg fra første side, og lærte meg å begripe litt om alderdom, døden, livet og Herre Jesus.

I Slik var det møter vi en eldre mann, en kunstmaler, som nå ser dårlig, er ustø på hånda og ikke kan male lenger. Bena bærer han ikke lenger heller. Ved sengen står en rullestol. Han beveger seg fremover med stokk, så gåstol og til slutt tyr han til rullestolen. Alt skjer i langsomme bevegelser mens han snakker og har stadige pauser i det han sier, han bruker rommet og tenker seg om.

Han fyller oss med bruddstykkene av livet han har levd. Konene som har skilt seg fra han, moren som ikke tålte han, barnebarn han ikke vet om han har, spiller det noen rolle, en dame han venter på som spør om barna og han som ikke vil snakke om barna. Han venter på hjelpen hennes, og kanskje kjærligheten, men gruer seg til spørsmålene han ikke har lyst til å besvare. Jeg tror på hovedpersonen og jeg føler jeg kommer nær han. Ambivalensen, tvilen, troen, livet, dødsbevisstheten.

Denne monologen handler om livet som gammel i en skrøpelig kropp, tiden nå og tiden som har vært, livet og døden. Dette er på mange måter alt. Som når vi sier var dette alt? Slik var det.

Den vesle boka (ca. 60 sider) er en bok jeg vil lese mange ganger. Den minner meg om den verdifulle tiden, den som tilsammen utgjør livet, og hvordan jeg har ansvar for å ta vare på de rundt meg, slik at jeg ikke ender opp med å føle meg forlatt. Den er trist, men gir meg også motivasjon, drivkraft og håp. Jeg kjenner at jeg vil be Fader vår, slik som hovedpersonen. Kanskje på tide å lære seg en bønn, mens livet er en salme. Terningkast 6.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s