Hverdag

Sjokket i kroppen

I natt sov jeg ikke et sekund. Jeg kom fra sykehuset i går, og dagen ble rett og slett for mange inntrykk. Antakelig. Jeg hadde møte med sykehus, bolig, DPS og fastlege. Et møte som jeg egentlig følte ble helt falskt, men så reiste jeg og personalet mitt hjem da og så var det ut å handle, for ernæring var jeg nesten tom for. Før det, gikk vi rusleturen min, og jeg holdt på å bli påkjørt for jeg hadde glemt hvordan man passer seg for biler! Personalet måtte forklare meg at det kom enda en bil, og da stod jeg midt på veien og visste ikke hvilken side jeg skulle gå til.

På apoteket følte jeg at jeg var på en attraksjon og ville hilse på alle som om de var kjendiser og jeg var starstruck. Jeg ble litt skuffet da min kølapp ikke gav meg hun jeg føler jeg kjenner best der, men hun andre var jo magisk også da. Jeg gikk ut med fulle poser, og inn på Meny. Der betalte jeg med gavekort og kontanter, og jeg takket mange ganger hun i kassa. For hva? Jeg vet ikke helt, kanskje bare vennlig og høflig og respektfull behandling. Tålmodighet, mens jeg leverte både Trumf-kort og dro gavekortet og puttet på mynter.

Så var vi på Jernia, der jeg måtte bytte noe fra perioden det bare var Klikk og hent og jeg ikke fikk sett at våren var slik jeg tenkte fysisk før jeg kjøpte, her i Viken. Det gikk også fint, og igjen var det som om jeg var kommet til himmelen. Er alle engler? Deretter inn på Ark, den bokhandelen jeg trives aller best på. Der hadde jeg bestilt trilogien til Jon Fosse, og den gleder jeg meg til å lese etterhvert. Også fikk jeg med meg Dagbladet, som man får som Ark-venn når man handler noe i butikken. Betjeningen spurte om jeg ville titte litt for å se om jeg fant noe å bruke tilgodelappen min på, men jeg sa jeg ventet for jeg er litt stresset. Og jeg nesten stammet, og så dro jeg på det, og sa det på nytt. Jeg vet ikke hva de tenkte, men de var tålmodige og smilte til meg (det føltes i alle fall som de smilte, jeg ser ikke folk sånn rett i ansiktet så ofte, men man får liksom fellingen i hårtuppene).

Hjemme igjen, jobbet jeg litt på Mac-en. Så kom mamma og pappa, og vi hadde koselig besøk. Sommerhytta begynte etter det, og så kom ei hyggelig dame som hadde kjøpt en liten ting av meg på Finn. Så, handlet jeg en stor gave til noen jeg er veldig veldig glad i mens jeg ventet på at nattevakten kom og kvelden kunne lande. Men den landet aldri. Vi så litt på Lillebjørn Nilsen på NRK, et fint program som minnet meg om både bestefar og barndom, så hørte vi musikk fra Spotify av Bob Dylan og leste litt, før jeg la meg.

Men jeg fikk ikke sove. Kroppen var i sjokk etter inntrykkene. Jeg ble liggende med angst, uro, kaos og kreativitet. Jeg skrev noen dikt og holdt det gående. Klokka halv seks, gav jeg opp å prøve å sove mer. Jeg føk opp, satte meg ved maten, skrev litt. Deretter, på med klærne, og på med God morgen, Norge på TV2 (før God morgen Norge, begynte, så det ble litt nyhetskanalen først).

Jeg vet ikke når jeg lander. Og om jeg krasjlander da. Om manien og kaoset blir for mye, eller om det roer seg som et sceneteppe demper lyden. Tirsdag er jo dagen for psykiater også, så egentlig burde jeg ha hvilt meg litt før denne dagen, som da ble en samtale i raskt og hektisk tempo, inni meg og ut av munnen. Men man kan ikke bestemme over tanker, følelser, kaos og panikk. Og når man er kunstnerisk anlagt som legen på sykehuset sa i møtet, er det kanskje sånn det er av og til? Store følelser, små pusterom. Jeg vil lage noe stort. Eller lite. Jeg vet ikke. Opp eller ned. Hold ut, jeg holder pusten. Kanskje. Eller så blir det hyperventilering.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s