Noen sier man er svak, om man gir etter. Jeg er personlig ikke stolt av at jeg skader meg selv, men for meg har det vært en nødvendig del av å vinne mot mine indre demoner. Jeg forsøker ikke å dø gjennom å skade meg, men faktisk å kunne evne å reise meg igjen. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Som en sebra på savannen, har jeg tørstet og sultet. Og jeg har fått striper på kroppen. Men jeg har ikke gitt meg. Jeg har fortsatt å vandre, gresse, ta til meg næring og omgås flokken min. Med mer eller mindre hell.
Jeg går ofte ikke så bra sammen med andre selvskadere, fordi jeg ofte føler at det blir en slags konkurranse selvskadere i mellom om hvem som skader seg mest, er sykest og har det mest smertefullt. Det vil ikke jeg være en del av. Jeg vil jo ikke at folk skal få fysiske skader av å kjenne meg. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Samtidig erkjenner jeg behovet mange syke har, for å skade seg. Det er sårt, men sant. Og som syk, har jeg truffet mange enestående mennesker som også har denne selvskadingsproblemattiken. Jeg er veldig glad i dem, og en del av oss har konstruktiv kontakt og fungerende vennskap. Vi forsøker å ikke trigge hverandre, og vi viser omsorg.
Språket til en selvskader er sterkt, når det kommer som kutt og blod. Det skremmer noen. Jeg ønsker ikke å skremme. Jeg ønsker å helbrede. Skåne andre, få sårene til å gro. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Likevel, erkjenner jeg også at jeg er en sånn sebrapike. En som stadig skader meg, selv om jeg prøver å være «sterk» og frisk. Men det er nok mange måter å være sterk på. Noen ganger er det tross alt bedre at jeg skader meg og får en ny sebrastripe, enn at jeg gir opp krigen og dør på slagmarken. Det er liv laga, i meg.
aspergerinformator.com 