Mange kjærlighetshistorier er vakre. Og de som ikke er det, handler ofte om ulykkelig kjærlighet. Når man ikke får hverandre. Denne boken, er ikke helt noen av delene, men en egen viktig fortelling – om å ha bipolar lidelse.
Boka heter Epikrise og er debutromanen til Twitter-kjendis @GrusommeMarit, Marit Daaland Lesjø (Aschehoug forlag, 2020), og jeg oppdaget den da jeg snakket med en forfatter jeg er stor fan av. Hun skal lese denne i sommer, så da gikk jeg på bokhandelen og skaffet meg den jeg også – så kan vi dele en leseopplevelse. Det blir vel ekte ferieminner? Men det var en digresjon, nå skal jeg skrive om denne boken.
Han kalte seg houellebeck_1234 på Sukker (.no), oppgav han var 42. Han var 46. Den løgnen, gjorde ingenting, hun ble en attraktiv ungdomskilde. Men hennes evne til å leve seg inn i han, og å trenge han nær hele tiden, skapte kaos. Både inne og ute, og en overflod av meldinger. En dag hundre beskjeder. Og en innleggelse, episode som det kalles. Som ender i epikrise, slik krisene som behandles i psykiatrien bunner ut i.
Romanen er altså om en ikke spesielt vakker kjærlighetshistorie, men likevel så inderlig at jeg føler den forteller mer enn kjærlige ord som Jeg elsker deg kan si, når det er gjensidig. Det blir i denne boken i stedet en bølge mellom to mennesker, høy spenning på dypt hav. Etterhvert får også psykiateren blikket på seg. Og blikk er noe viktig for meg når jeg skal fortelle om denne romanen. Jeg-personen fikk meg til å virkelig se. Både det irrasjonelle, det inderlige, det sårbare, det sterke, det stygge og det vakre. Alle er mer enn det man ser, sånn utenpå.
Jeg lukker boka, som et hellig fotoalbum, løfter den opp på hylla. Den er både en tragisk fortelling, men også en stor fortelling om humør og håp. Forfatteren evner å skrive om det mørke samt menneskelige svake sider med ironi og humor. Terningkast fem. God sommerlesning!
aspergerinformator.com 