Noen ganger, blir man kritisert eller får så hatten passer. Jeg er en sårbar sjel, med følelsene litt utenpå kroppen. Når jeg får kjeft, kan jeg gå i oppløsning. Da jeg tok disse bildene av skulpturer (gallionsfigurer) i Hvitsten, tenkte jeg på dette med å vende det andre kinnet til. Altså tåle et slag til. Ta imot, nesten med glede, for å gjøre det godt nok. For meg, selvbildet mitt, og de rundt meg. Reflektere, uten å gå i oppløsning. Mer som et uknuselig speil, slike som er på psykiatriske avdelinger.
Det handler om å aktivt velge en «løsning» på problemet, ta det uforutsigbare i hendene slik at det blir forutsigbart. Lar jeg noen «slå» kinnet mitt, er jeg forberedt i stedet for å gå rundt å være engstelig for hva som måtte komme, hva folk har av ting inni seg som plutselig måtte komme ut av kroppen/munnen på dem.
Man kan forberede seg på mulige scenarioer. Tenke gjennom hvordan andre kan reagere på noe man sier eller gjør, og kjenne etter hvordan man vil takle de ulike mulige utfallene. Og er det da så farlig? Om noen syns flettene mine er barnslige, t-skjorten min på kanten eller hele meg utenfor A4?
Det handler om å være seg selv. Få lov å være det. Selvsagt uten at det går på bekostning av andre, men at man skal kunne bli akseptert og respektert, slik man selv prøver å respektere andre. Trenger noen å reagere på hvordan jeg er, for å få til å føle seg ok i balanse, stiller jeg med kinnet mitt. Selv om jeg er sårbar og redd.
Jeg ønsker å være en åpen person. Elskverdig. Med et stort toleranse-vindu. Jeg åpner på vidt gap, slipper sommerluften inn og svever sommerfugler i magen.
aspergerinformator.com 