Klump i magen/hagen

Jeg kunne ønske
noen kunne stryke
meg over hånden og si
det finnes et liv der ute,
uten mat. Men de
kan ikke lyve, ikke om det.

Dagboknotat 12.03.2008

Selv om jeg er glad i mat, og liker tradisjoner og minner til mat, er det vanskelig å ta del i den vanlige maten. Jeg kan spise min mat, som i hovedsak er på resept, i forhold til en strengt regulert kostliste. Jeg trenger å spise den maten og de nøyaktige kaloriene til så faste tider som mulig, aldri noe mer, og å ha full styring og kontroll. Jeg blir så veldig redd, når noe endrer seg. Som jeg ikke har fått forespeilet.

I tillegg er jeg ikke fleksibel i tanker og adferd. Jeg er ikke tøyelig. Jeg har innsett, at jeg nok ikke kommer til å fikse et liv som normalvektig. De gamle bildene, fra før jeg ble spesielt anoreksi-syk, får meg til å føle meg redd og ustabil. Jeg liksom mister fotfestet. Og jeg erkjenner inni meg, med en klump i magen, at jeg nok hadde valgt døden om jeg stod med de to valgene: Døden eller normalvekt. Og det er jo ganske sykt, selv om jeg kanskje har visst det om jeg ser på hvordan jeg lever også. I det minimale.

Da jeg var «permanent» på sykehuset, blant annet med sonde i lengre perioder, hadde det vært så godt å vite at jeg aldri trengte å bekymre meg for mat etterpå. At jeg kunne få slippe. Om noen kunne sagt det. Men ute i verden, trenger man mat. Og også en viss vekt for å stå oppreist og tåle livets vind, både medvind og motvind.

Det er med blandede følelser jeg tenker på det at jeg spiser. Jeg er glad jeg spiser så jeg kan få leve. Men jeg vil ikke spise mer, selv om det måtte være anbefalt. Det handler om å ha et liv jeg kan bære. Å ikke være for tung for seg selv, kanskje. Tåle å se den jeg er i øynene i speilet. For skjer det, at jeg ikke har et selv jeg kan håndtere, går jeg under. Så tross alt er kanskje behandlerne mine også fornøyde «nok» med denne middelveien. Selv om det gir noen og enhver en klump i magen, det å ikke være «normal».