tilleggsvansker

Roser, død og liv (lette på sløret)

Det vakreste jeg
har sett i dag var en
skygge. Rosen min,
ved siden av tven, kastet
en skygge, sammen med
lampen, på veggen.
En rose-silhuett

Dagboknotat gjort 11.03.2008 Sted: Akuttpsykiatrisk post 2, Aker sykehus, Oslo.

Utdraget (se over) fra dagboken min, for over 13 år siden, forteller meg om en tid med lidelse, men også kjærlighet. En medpasient, ble glad i meg og jeg ble glad i han.

Vi viste hverandre medmenneskelighet i en kjølig tilværelse. Vi gikk gjennom korridorer og stue, jeg med sondeslange og han tiggende om beroligende medisin. Han hadde sin angst, sin uro. Jeg uroet meg for han, også.

Vi brydde oss om hverandre. Han var ute på permisjon, og kom inn med en nøkkelring med H på. Jeg lurte på om den var til meg, da han gav meg den. Jeg ble så overrasket og forundret! Men han mente at det var jo selvsagt, jeg så vel at det var en H ikke sant.

Ikke sant man begynner å tro på det gode, når man opplever slike gjerninger. Og når man får en rose, når man aldri har blitt elsket av noen så vidt man vet før. Da begynner hodet å drømme. Man åpner seg litt, letter på sløret, deler tiden med hverandre. Innlegget fortsetter under bildet.

Det er likevel ikke all kjærlighet som før lov til å vare. Vår tok slutt, med at jeg måtte bli på sykehuset mens han ikke kunne få hjelpen han trengte her, ble henvist til et annet sted i Norge. Jeg følte han døde for oss, og jeg skrev om opplevelsen av å være i begravelse, mens vi alle heldigvis levde. Hvordan det gikk videre, vet jeg ikke.

Men jeg vet, at rosen stod hos meg en stund etterpå. Og at selv om det var en skummel og trist periode da jeg var redd for hva som kunne skje med mr. Rose, han som spilte Hurt på gitar, og jeg følte verden kanskje var kald, hadde jeg sett kjærlighet.

Kanskje bare vennskap, men det er kjærlighet også, liv rett og slett. Og en rose stod igjen som bevis, kastet en vakker skygge på veggen. Har du møtt den veggen? Den tror jeg kanskje gjør mer godt enn den illevarslende veggen man ofte snakker om som et bilde på å bli utbrent, gå under eller lignende. Selv om å være glad i noen, også betyr og innebærer den prisen, at man er bekymret.

Kjærlig hilsen H.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s