Landevei. Livets landevei. Landstrykeren. Lady og landstrykeren. Lange ører, hører. Jeg er en sånn assosierende person. Og observerende. Øynene kaster blikk, får oversikt. Ørene på stilk. Snakker noen om meg? Synger en fugl? Er det trafikk i nærheten? Er det fred og harmoni? Kan jeg ligge her, som dukken i gresset?
Gå langs en gressgrodd sti. Hva lykke er, er det ikke. Jamfør det diktet. Jeg tenker. Erindrer. Setter gamle ting sammen med nåtiden. Ser meg rundt. Tenker på menneskene jeg har truffet i det siste. De jeg har respondert dårlig på, og kanskje avvist eller sagt noe litt voldsomt til, så de har trukket seg vekk. Men også de som vil meg vel. Og som jeg prøver å inkludere. Vise at jeg setter pris på. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg setter pris på så mye. Og så mange. De som skrev til meg og ønsket meg godt, da jeg var i en sårbar situasjon i en seng. De som forstod at jeg tenker mye nå. De som skrev når jeg var redd for å leve. De som lot meg føle at jeg er en ok person, selv om jeg ikke føler meg sånn.
Og jeg setter pris på vennene som liker foto. Og som liker meg. Som jeg er. Som ikke krever noe mer enn at vi kan oppleve ting sammen. Fange motiver. Natur eller andre ting. Jeg ser blomster og bier. Det er kjærlighet. Ikke parr-kjærlighet, slik man snakker om når man forteller historien om blomster og bier, men noe verdifullt likevel. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg ser en sommerfugl. I hodet mitt. Jeg flyr. Det er klart jeg flyr. Noen ganger på veggen, men andre ganger i det fri. Riktignok innenfor en bestemt rekkevidde. Litt som om jeg var på 4G-nett. Avhengig av å være innenfor for å ha signal.
Jeg signaliserer til noen: Dette er meg. Dette er dere. Og dere betyr noe for meg. Dere gjør meg lykkelig, når ting er umulig. Dere gjør det mulig å stå i det likevel, og å kjempe videre når jeg har falt. Det er flaks, kan man si. At det finnes noen som bryr seg om litt skakkjørte mennesker. Men det er også det som er menneskelighet. Å ta vare på og bry seg om hverandre.
Vi møtes. På ulike arenaer. Vi kan være team og vi kan være heiagjeng. Alt ettersom hva som trengs. I dag trengs, litt hvile. Jeg er dukken. Gresset er grønt, også på min side. Jeg må bare ta det litt med ro, jeg er ikke så sterk og frisk. Men jeg er. Her. Fortsatt.
aspergerinformator.com 