Jeg har lest noe litt uvanlig, en debutroman som heter Samlede verker. Det er jo en tittel som ofte inkluderer en forfatters mange utgivelser, samlet sammen i en bok, ofte en spareløsning for de som vil ha «alt» av en forfatter. Denne romanen derimot, gir meg med sine over 700 sider et stort inntrykk av forfatter Lydia Sandgren (f. 1987) som ikke har gitt ut noen roman tidligere, og tittelen kommer av en annen grunn. Boka er originalt svensk fra 2020, oversatt og utgitt på norsk i 2021 på forlaget Strawberry Publishing. Mitt eksemplar, er et lesereksemplar fra forlaget.
I Gøteborg forberedes en retroperspektiv utstilling som skal vise frem kunstmaler Gustav Brecker sine verker fra 1980 og fremover. Blant bildene, er portretter av Cecilia, forfatter og forlegger Martin Berg sin kone, som plutselig forsvant for mange år siden. Hvor er hun nå? Han gjennomgår en slags livskrise, mens datteren Rakel på sin side tenker på moren «hele tiden» og «finner henne» i en bok faren har bedt henne lese, av en tysk forfatter. Hun får av og til oppdrag om å vurdere bøker, som konsulent, for eventuell oversettelse og utgivelse hos farens forlag. Denne gangen gjør lesingen langt større inngrep i livet, enn som et lite leseoppdrag.
Dette er på mange måter en kunstroman. Den forteller om malerkunst, kunstnersjeler og å være et skrivende menneske. samtidig er det en kjærlighetsroman, om å elske dypt, både som kjærester og i vennskap. For Gustav og Martin, var vennskapet noe av det viktigste i livet, og Cecilia gjorde det mulig. For de tre. Å elske. Og å leve.
Det er også en roman som forteller om det nysgjerrige og arbeidende mennesket, samt et levende portrett av byen særlig byen Gøteborg, spesielt om fremveksten av det moderne samfunnet. Vi får også se hvordan kunstmarkedet endrer seg. Jeg skriver se, for boka føles som en film eller et album. Jeg får mange bilder i hodet, og danner meg malerier og fotografier, av mennesker såvel som bybilder fra Sverige og Frankrike.
Dette er en bok som krever litt tid om man vil ta den for seg, da den jo er et tettpakket, omfattende verk. Men den er ikke tung å lese, selv om den hopper i tid, frem og tilbake, til studiedagene til Martin og Gustav (og Cecilia da de traff henne), frem til nåtid. Jeg syns boka var grei i begynnelsen, men de siste kanskje to hundre sidene, ble jeg ordentlig engasjert og hadde levd meg inn i personene i boka. Nå føler jeg nesten at jeg kjenner dem. Terningkast fem.
aspergerinformator.com 