Leie en lanke

Jeg har vært mye på sykehus, underlagt «profesjonelle». Relasjonene mine har vært til mennesker ansatt i en profesjon/stilling, ikke så mange venner eller kjæreste, egen familie. Det har gjort, at jeg har fått et veldig rart forhold til kroppskontakt. Jeg mener atlså til helt vanlig, vennskapelig berøring. For, det skjer nemlig sjelden mellom pleier og pasient. (Innlegget fortsetter under bildet.)

I et slikt forhold, profesjonell relasjon, virker det som om berøring er nærmest forbudt. Det har fått meg til å føle, at jeg gjør noe ulovlig, en forbrytelse og grenseoverskridende, når jeg tar imot en håndsrekning når jeg for eksempel sliter med å komme ned fra en høyde når jeg har fotografert i ulent terreng. Jeg undres, er jeg skitten, og videre – er dette seksuelt?

Det er selvsagt ikke seksuelt. Men jeg har fått et fordreid syn på verden og hva som er normalt. En slik håndsrekning, og å leie en hånd når man er ustø, er helt normalt for veldig mange. Men for meg, er det som om jeg bryter regler. Som om jeg forlater det lovlige landet, og blir en forbryter. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Jeg vet ikke hvor lenge dette kommer til å sitte i. Om det har brent seg inn i meg for alltid. At jeg skammer meg når personalet gir meg en klem, fordi jeg ikke er verdig klemmen. At jeg holder hendene mine for meg selv, så ingen skal misforstå og tro noen misbruker sin posisjon når de jobber med meg. At ingen naboer eller andre ansatte, skal få feil inntrykk.

Jeg trykker godheten (til noen som bryr seg) inntil meg, og bevarer skammen som et skjult hjerte. Banker meg inn og ut, i angst, i sånne situasjoner der jeg føler jeg får noe mer enn jeg fortjener. Noe mer enn arbeidsinstruks til personalet tilsier jeg har rett på. Vi vandrer sammen, hver dag, men på ulike vilkår, med rammer som er mer markerte og firkanta enn de jeg bruker på mine egne bilder, de friere «kunstverk.»