Det er tabu å si at begravelser er gøy, eller hyggelig. Jeg skal tenke litt høyt om akkurat det i dag, for likevel har jeg nemlig opplevd at begravelse kan være veldig fint. Det å få en avslutning, og å få møte andre som var glad i den man selv var glad i.
Man pynter seg også litt, ikke som til fest, men på en måte like pent. Bare at det ofte går i svarte toner. Og tonene i lokalet, er musikk som forteller noe om livet. Og døden. Hva vi har hatt og hva vi kanskje får.
Jeg tenker litt sånn, at vi som lever, vi skal jo leve videre. Og den vi har mistet, ville nok også at vi skulle gå videre. Så hvorfor ikke ha en fin seremoni, og glede oss litt til, ja faktisk, akkurat begravelsen. Det er jo ikke til å komme utenom, uansett, at mennesker dør. Mennesker vi bryr oss om.
Jeg håper selvfølgelig i det lengste, at livet blir godt og så langt som det er mulig og ålreit, for alle. Men sykdom finnes. Alderdom er også et faktum. Og død.
Og jeg – jeg liker å ha på meg kjole! Den kan godt være svart. Når noen jeg elsker forsvinner ut av livet mitt, vil jeg være pen for dem, og vise min dypeste respekt med å være velantrukket og skinne med diskret smykker. Et av smykkene mine, er med hvit emalje og ligner litt på englevinger, rundt halsen.
Ikke misforstå, jeg kommer til å være knust neste gang jeg er i begravelse. Som de fleste andre. Jeg er heller ikke makaber. MEN – jeg prøver, å være åpen om livets slutt. Og å kunne snakke med nære om den, sånn at vi alle vet at vi er glad i hverandre nå. Sånn at det ikke er usagt den dagen det ikke er mer av livet for en av patent, og vi er bare er hverandre som var glad i den som er gått. Vi som står igjen, i samme, sørgende sko – og vi kan våge oss, med noen forsiktige dansetrinn? For jeg har ikke lyst til å skamme meg over å ville dele sorgen min – eller gleden over livet som var.
aspergerinformator.com 