Blidgjører

Reklame: Cappelen Damm. Jeg har lest romanen Sinnapsykologen av Synne Sun Løes, som jeg har fått gratis eksemplar av som bidragsyter i boken, i ordlisten foran i boka. Der er vi en rekke personer med ulik tilknytning til psykiatri og helse og sånn, som har fått definere noen ord. Siden jeg ikke føler meg helt objektiv når jeg har fått bidratsyterbelønning i form av bok, og kanskje også personlig vil synes det er litt stas at noen leser «ordet mitt», velger jeg å merke innlegget med reklame. For ordensskyld, også i og med at jeg nok har gledet meg mer enn gjennomsnittet til å lese mens jeg har ventet på å få boka mi.

Når det er sagt, visste jeg ingenting om romanens øvrige innhold, form, karaktergalleri eller noe da jeg skrev inn min definisjon av psykisk helsevern. Så jeg var like uvitende og nysgjerrig som andre da jeg begynte å lese. Jeg var klar til å bli inponert og overrasket, noe jeg ofte blir når jeg leser noe Sun Løes, som er en av mine favorittfarfattere. Og mennesker. Derfor er jeg kanskje ikke objektiv, når jeg er en slik fan, men samtidig – da skal det også mer til å imponere meg og røre meg, når jeg har så store forventninger fra før av.

Men la meg si det enkelt: Jeg ble ikke skuffet. Jeg ble blid og glad! Glad til sinns av Sinnapsykologen Idunn Jæger (49). Ansatt på dps-et (distriktspsykiatrisk senter) jobber hun med å redde andre, mens hun baler med «pakkeforløp» og helseministerens «nullvisjon for selvmord,» som hun mener er urealistisk og umenneskelig, og andre ting som opprører henne mens hun skal utføre arbeidet sitt. En dag rakner det totalt. Hun begynner å kaste egg sammen med en pasient utenfor dps-lokalet, på glassdøra. Det klirrer inni meg, og jeg ler rått – men også godmodig og ydmykt.

Idunn er et slikt menneske som virkelig prøver å gjøre rett. Og et slikt menneske, som det finnes en del av, som er både pasienter og de som skal gjøre en jobb som behandler. Hun blir sykmeldt etterhvert, og er da pasient og ikke psykolog en tid. Vi følger henne mens hun går til psykolog, og har to fantasirelasjoner gående som virkelig hjelper henne. Det ene er Freud, som kryper ut av sofaputa. Og det andre er løperen Jakob Ingebritsen. Det er mange samtaler med de to gjennom boka. Jeg heier mot mållinja.

Det er en satirisk bok. I romanen fremstår avstanden mellom normalitet og galskap som krympet ned til det minimale. Mennesker er så mye mer enn normalitet, og jeg tenker det er fint! At det finnes forfattere som våger å skrive om det, og vise frem mennesker som er og føler mye, er alfa omega. Jeg benytter anledningen til å takke, på vegne av meg selv som også er litt utenfor det såkalt normale.

Boken er også faglig/dokumentarisk sterk. Jeg som er pasient i psykiatrien, og har lang fartstid der, drar kjensel på så mange av utfordringene helsevesenet står overfor. Jeg synes også det er fint at det i vårt samfunn er lov å ytre seg, også om sentrale personer som helseministeren, hvis man har noe på hjertet man mener bør komme frem i søkelyset. Jeg lyser opp, og kjenner at det er godt at noen følger med. På det som skjer innenfor byråkratiets dører.

Oppsummert: Boka er for meg sterk, morsom, engasjerende, banebrytende, enkel, komplisert – en varde! Som skal få stå på den fineste fjelltoppen. Den vi har nådd, gjennom utholdenhet, lidenskap, levde liv og hardt arbeid. Det gjelder å sikte høyt, og ikke gi seg. Da Idunn vurderte å legge seg ned på sofaen og gi opp, kom kanskje Jakob frem. Og livet løp videre. Jeg tar på skoa og klatrer mot varden. Terningkast toucher 6 for meg.