Grisevits

Noen ganger, er jeg på kanten. Jeg tuller med ting man kanskje ikke tuller med. Helst. Men jeg tror, at det å våge å spøke litt på egen bekostning, som selvironi, eller galgenhumor, er viktige bestanddeler for å mestre hverdagen min.

Men andre ting, som noen spøker med, blir jeg utilpass av. Sånne grisevitser. Der er jeg litt feig og flau. Jeg liker ikke vitser om kropp og sex og sånn. Vulgære ting. Kanskje er jeg rett og slett ikke blitt stor nok, til å kunne ta det uhøytidelig. Litt som om jeg er tatt på senga også kanskje? Blir avslørt med min manglende erfaring. I senga og i kjærlighetslivet.

En tredje form for spøk/humor, synes jeg er veldig gøyal. Det er sånne som leker med språket. Som da nevøen min spurte meg hvilket dyr som er det mest positive. Svaret var gjess (uttales jo yes). Det syns jeg var hysterisk morsomt, og jeg er stolt av at jeg har en nevø som kan tulle og leke med språket.

Jeg tror det kan komme av både mitt blikk for detaljer, min skrive- og leserinteresse samt evnen til bokstavlig tenkning at dette siste blir så gøy. Da kan jeg nesten kjenne meg glad, som om jeg var en heldiggris (som dere sikkert har fått med dere er et ord jeg normalt sett synes er litt feil, men i dette stemmer det litt), for at jeg har mulighet til å ha det gøy med så lite:

Jeg trenger ikke en stor stand-up-forestilling for å flire. Jeg kan le av meg selv, og jeg kan le av ordspill. Vil du spille med?