Jeg har lest flere fortellinger – novellesamlingen Kveld i paradis – av Lucia Berlin (1936-2004). Boken kom ut på norsk i 2020 på Forlaget Oktober, oversatt av Vibeke Saugestad. I år kom den i pocket, og min bok er en slik fått som lesereksemplar fra forlaget.
Bokens innhold: Én novelle rommer drap, men er ingen krim. Flere noveller rommer død, men er ikke sentimentale. Noen noveller har heroin, men er ikke høye på seg selv. Forfatteren skriver med respekt og hever seg ikke over, slik jeg opplever det. Noe eller noen som helst. Og det gjør henne kanskje ekstra stor som menneske og forfatter, som hun er full av kjærlighet og ydmykhet, mye i lys av sin egne livserfaring. Jeg blir også ydmyk når jeg leser dette hun skriver om livet og døden, også når jeg tenker på livet hun har levd, med omsorgen for flere barn, alkoholisme hun overvant, sykdom hun kjempet med.
Det er mange historier, og svært mange navn i Berlins fortellinger. Jeg måtte konsentrere meg for å holde full koll mens jeg leste, og antakelig fikk jeg heller ikke da med meg alle relasjoner helt korrekt, som de var. Dette er noveller man kan lese flere ganger, fulle av detaljer man gradvis oppdager og lar seg feste ved. Når jeg noen ganger leste en side to ganger, fikk jeg en større forståelse. Jeg blir liksom stor på livet, som om jeg før en egenerfaring bare ved å lese.
Jeg fester meg ved mange skildringer og ordbilder. Berlin gjør i sin skrift, noe jeg også gjør mye. Med fargene. De får betydning, ig setter farge på litteraturen, gjør den levende. Proporsjoner får også oppmerksomhet, som hvor feite noen er. I dag er nok det litt tabu, noe i alle fall mange forfattere her til lands vegrer seg med å skrive. «Vi» vil være så politisk korrekte. Det virker det ikke som Berlin er opptatt av, hun skriver i stedet levende – slik livet var – og godt. Svært godt. Jeg tenker: Jeg er takknemlig, for at hun skrev, og at noen forvalter litteraturen slik at den lever videre med oss. Jeg triller en sterk femmer på terningen, eneste grunnen til at den ikke får seks er at jeg selv ikke klarer å samle meg om så mye på en gang, med noveller blir jo mye inkludert på kort plass, komprimert. Dette er definitivt en bok som fortjener oppmerksomhet, engasjement og ettertanke.
aspergerinformator.com 