I dag er det fredag den trettende. Jeg tror egentlig ikke på at datoen bringer ulykke, i seg selv. Men selvsagt kan triste ting skje, også den dagen, som alle andre dager.
Selv om jeg er avslappet til fredag 13., får datoen meg til å reflektere litt i dag, rundt ting vi har overtro i forhold til. Som dette ordtaket med speil. Sju års ulykke, det bringer sju års ulykke å knuse et speil.
Jeg har knust noen speil, på lukket psykiatrisk sikkerhetsavdeling. Jeg har knust noen håp, på livets skole. Skolelyset sluknet, mørket la seg som på kino mens dramaet utspilte seg.
Videre har det vært mye smerte. Både selvpåført, og påført av at andre ikke har forstått min måte å tenke, føle og leve på.
En ting som er med disse ordtakene og overtroen, er at det vekker tvangstankene mine litt. Det at jeg blir redd fordi jeg tolker bokstavlig og tar påstandene og «levereglene» på ramme alvor.
De blir et bilde på at verden raser sammen. Og at jeg ikke får det bra med meg selv, og kanskje at min speilknusing også knuste/knuser noe for noen jeg er glad i. I sju år fram i tid. Og noen ulykker kan jo heller ikke rettes opp, hvis de inntreffer. Blir jeg da ansvarlig, for eksempel for boligbranner eller folks død?
Når tankene mine klusser seg til og følelsene knyter seg til og i angst, prøver jeg å reflektere som et speil og da vise meg, at det som er, er her fortsatt. Jeg ser meg i live, i speilet og jeg mister ikke hele verden eller plassen min i den.
aspergerinformator.com 