Vi mennesker, er ofte flinke til å ta hensyn til hverandre når det gjelder praktiske ting. Som når vi inviterer folk på lunsj eller middag, eller tilbyr drikke på arbeidsplassen, gir vi ikke kaffe til en som ikke liker kaffe eller te til en som synes te ikke smaker noe godt. Og til en som liker Coca Cola med sukker, setter jeg ikke frem Pepsi Max, selv om det er det jeg selv drikker. Jeg tilpasser serveringen til den som mottar, og jeg tar hensyn.
Og det tenker jeg vi kan lære noe av ellers. Altså, at vi tilpasser oss litt det den andre trenger. På et videre plan enn bare hva vi putter i koppen. For eksempel, trenger noen litt ekstra oppmerksomhet og ros i hverdagen, oppmuntring, mens andre synes fokus er vanskelig og blir gladest med bare et vennlig nikk. Innlegget fortsetter under bildet.
Noen ønsker å slå av en prat, eller å ha noen å sitte sammen med. Jeg for eksempel føler meg veldig lost når jeg ikke finner noen å sitte sammen med, når de glemmer avtaler og glemmer at vi skulle sitte sammen. Jeg føler meg totalt mislykket. Det er ikke det at jeg vil bestemme over andre, men jeg trenger å vite hvor jeg har dem. For å føle meg trygg i meg selv. Kanskje burde jeg finne meg en fast plass, slik at jeg vet akkurat hvor jeg skal sitte. Hver dag. Man må møte ensomheten slik den som er ensom ønsker at den skal møtes, om alle skal føle seg respektert og hvis man vil, inkludert.
Jeg trenger ikke å snakke så mye, det holder at vi er sammen for meg, og jeg trenger ofte å vite litt hva som kan dukke opp i en dialog. Litt forutsigbarhet liksom. Men jeg tåler, når jeg er trygg, at samtalen er i bevegelse. Derfor ønsker jeg meg tid, inne meg og sammen med deg. Ikke tid for te, men tid for å lære oss å forstå hverandre. Det blir min kopp te.
aspergerinformator.com 