bokanmeldse

Oppfølging virker

Jeg har lest den andre selvbiografien til Hege Arstad, Fra asken til Ilden (Communicato Forlag 2004) som kom ut to år etter Gal… jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret (Communicatio Forlag, 2002).

Den følger opp der den første slapp, utbroderer bildet men gjennomgår også en etterbehandling. Ikke manipulasjon som man kan gjøre i PhotoShop, dette er helt ekte, men likevel en forandring av hvordan hovedpersonen har det.

Hun har det fortsatt tøft og anorektikeren er der, også selvskading, og behovet for hjelp eksisterer på høyeste nivå. Men på det nivået, blir hun møtt. Av noen som har et annerledes behandlingssystem, i Mora i Sverige. På den svenske M.H.E Kliniken gjør hun noe med bildet av seg selv. Både selvbildet og den hun våger å være ut ad.

Mens den første boka fikk frem sykdomsbildet,
får denne boka frem den vanskelige kampen hun står oppi for å bli frisk. Paradoksalt, følte hun seg tryggere i sin dødssyke tilstand, for den var konkret og til å regne med. Som for meg, oppleves nok endringer og forandring faretruende og uforutsigbare.

Likevel fører Arstad pennen og behandlingen tappert. Hun har skarpe formuleringen, fortsatt galgenhumor og en elegant og engasjerende skrivemåte. Jeg kjeder meg ikke et sekund, selv om jeg selv har hørt lignende historier som syk selv. Terapeuten hennes er inne på at den anorektiske siden, er blåkopi av alle andre anorektikere, men heldigvis når Hege frem til meg som et selvstendig vesen også. Hun har opplevd anoreksien med sine egne følelser, de er ikke kopiert.

En av observasjonene hun gjør seg, som gjør inntrykk på meg også fordi den er slående og treffer meg i fleisen så hodet nikker men også bøyer seg litt i skam, i flause, er denne:

«Når du er spiseforstyrret får du et helt annet syn på verden. På et eller annet tidspunkt slutter det å dreie seg om politiske standpunkt, religion, titler eller etnisk opprinnelse. Du deler folk inn i tykk og tynn. Misunnelsesverdig tynn.»

Fra asken til ilden, Arstad 2004, s. 135

Arstad er en original, som vokser på meg som et menneske verdt å vie oppmerksomhet. Ikke fordi hun har vært tynn og dødssyk, men fordi hun er et helt menneske med morsomme perspektiver, skråblikk, humoristisk sans og evner å få meg i humør og fylles med håp, midt i det skjæreste og mørkeste. Jeg gir også denne velskrevne og personlige biografien terningkast fem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s