Noen ganger, beveger litteratur litt ekstra. Debutromanen til Eivind Grip Fjær, Det stemmer ikke (Kolon forlag 2021) er av en slik art. Og den arter seg som skrivekunst, for meg. Boka mi som jeg har lest, er et lesereksemplar fra forlaget.
Det stemmer ikke er om en mann som får påvist kreft. Han trodde det var influensa, men han blir ikke frisk. Han kommer hjem fra legen, men vet ikke hva han skal si til kjæresten og samboeren Marianne, har ikke lyst til å si han har kreft fordi han har ikke lyst til å være en som har kreft.
Moren hans og Marianne er med under behandlingen på Radiumhospitalet. Men boka handler ikke så mye om behandlingen, og egentlig ikke så mye om akkurat å være syk, for selv om han er syk, er han ikke sykdommen. Boken handler om alle de små historiene som er livet. De han har fortalt eller kunne fortelle og prøver å fortelle, det er også om å bli misforstått og om å være alene.
Det er en sterk roman om livet som kanskje ikke blir så langt som man forventet, om ensomhet, om kjærlighet. Hovedpersonen tenker gjennom livet sitt, fortiden, forholdet til Marianne, andre venner, litteratur, kunst, teater. Han prøver å forstå seg selv og verden, og seg selv i verden kanskje; hvem man er og hvem man blir når man møter hverandre.
Romanen er godt skrevet og scenisk nøyaktig, jeg føler det som om jeg er på forestilling og livet og historien hans utspiller seg rett foran meg. Og som prikken over i-en tar jeg opp alt på film, for dette vil jeg huske! Det er unikt samtidig som det er allmenngyldig og relevant, om å elske og om å bli syk.
«(….) men If you don’t risk anything, is it still art? tenkte du, før du noterte det under de oppdikta barnetraumene du måtte glemme. Det kunne være mottoet ditt (….)»
Et inspirerende sitat, fra s. 165
Boka forteller om kunst, om å skape, om å være i en skrivende prosess. Da jeg var journaliststudent, lærte jeg at alle mennesker var hovedperson i sitt eget liv, og at vi derfor måtte bruke god tid når vi skulle fotografere dem til kanskje sitt livs artikkel. I denne romanen, får jeg derimot se noe mer: Noe som gir meg løfter om at det er en kjærlig verden, nemlig at man er hovedperson i hverandres liv. Marianne for han, han for Marianne.
Det er en frisk tekst om en syk tilværelse. Den gir meg et glimt av håp, og kjærlighet, og jeg tror på hovedpersonen. Kreft er en alvorlig sykdom, og utfallet vet jeg ikke. Det gir meg et ubehag, samtidig som det heller ikke setter spikeren i kista, med at personene i stedet fortsatt lever, den syke med de friske.
Terningkast: Sterk femmer, en bok jeg er takknemlig for at jeg har lest. Jeg tror også den kan være fin og god for kreftsyke og pårørende, samtidig som den gir alle en innsikt vi kanskje ellers ikke har så mye innblikk i.
aspergerinformator.com 