På sykehus er det mange lyder. Korridorene lever. Takk og pris. Og noen ganger kommer det gullkorn, revet ut fra sin sammenheng. Eller kanskje det passer helt perfekt inn.
Eksempel på det første (revet ut fra sammenheng): «Hun har våknet fra koma!» skingret ut i korridoren. En annen skjermet pasient, ropte det. Man kunne kanskje tro, han enten var psykotisk eller at det var en alvorlig syk/skadet pasient i et naborom. Siden dette var på sykehus. Men, det var helt reelt, og en frisk kommentar! Det var en spøk, tror jeg nemlig, antakelig om en litt trøtt pleier for eksempel. Latteren trillet rundt, mellom personal og pasient. Jeg snurret inni meg, som på tivoli i København, med flere muligheter enn berg- og dalbane. Ser du alle lysene? Det er lys i enden osv.ø..
Et eksempel på det andre (det passer helt perfekt inn): «Jeg driter i buksa så lenge genseren passer!» Det skjedde i en annen korridor, noen år tilbake, og var helt på sin plass. Damen i midten av femtiårene, var ganske lei. Og buksa ville ikke lenger passe. Men hun hadde humør, og humor. Og vi lo, av den treffende spøken. Hun reiste seg, og tok grep om buksa, som ellers ville sklidd av. Jeg vet ikke hva som var feil, om den var for stor, eller for liten så en knapp ikke passet lenger, kanskje.
Disse små eksemplene, viser meg at det også i psykiatrien, er slik at det er mye humor og hverdagsglede. Evne til å se det komiske, ikke alltid ta alt alvorlig, selv om man selvsagt må ta alvorlig det som er alvorlig. Litt humor, et skråblikk. Se lyset i mørket, og omfavne det, som en lys idé, illustrere med ei pære? Vi er mange pasienter som leker sånn med ordene også, og kanskje leker vi mer enn andre. Jeg tror ikke vi er barnslige, men at vi har hatt et behov for å finne lyspunkter og glede i det små når de store opplevelsene kanskje har vært litt utilgjengelige.
aspergerinformator.com 