Når helse gjør et vesen ut av seg

I hverdagen, klarer jeg meg stort sett, på et visst nivå, med hjelpesystemet rundt meg, mine faste rammer, i leiligheten og på jobb.

Men noen ganger mister jeg kontrollen, og meg selv. Og jeg gjør noe som er farlig for meg, livstruende kanskje, og helsen min har på en måte gjort et vesen ut av seg og det blir viktigere å livredde enn at jeg er med på det selv.

Helsevesenet blir da tydelig. Og jeg kommer under andres makt. Det kan føles inngripende kanskje, men jeg forstår at de ikke er her i verden for å gjøre det vanskelig for meg. De skal bare hjelpe meg med å overleve, så jeg kan fortsette livet.

Det livet, er kanskje vanskelig for meg. Med utfordringer andre ikke forstår. Men dette livet er også fint. Med mennesker som bryr seg. Et arbeid jeg mestrer. Turer med kameraet. Familie jeg elsker.

Så jeg skal vikle meg ut av teppet, nok en gang, mens jeg skammer meg over at jeg mislyktes i livet, enda en gang. Forresten sa en av legene noe fint, da jeg bebreidet meg for å havne på sykehus. Han sa, alle må på sykehus en gang i blant. Og det er jo sant, selv om det kanskje skyldes andre ting som blir mer sett på som «normalen» av andre.

Med alt dette i hodet, både det vonde og de som vil meg vel, krysser jeg fingrene for litt bedre dager igjen for nå er skyene mørke. Men jeg liker regntunge skyer som drysser frossent regn, altså snø. Og vinteren er nok på vei med løfter om jul og snø og godt nyttår.

Jeg avslutter med, som min kloke farmor sa da hun levde: «tiden går og vi går med.» Jeg håper det stemmer og jeg skal være på plass i den forventede timeplanen igjen, til uken, med mening i hverdagen (min).