Jeg har endelig lest Anne Franks dagbok (norsk utgave 1991, denne 2007, Aschehoug). Jeg følte plutselig, at jeg har et hull både innenfor litteratur og historie, når jeg ikke hadde lest denne. Jeg var spent før jeg begynte, tenkte at det kanskje var mye jeg ikke ville ha grep om. Siden jeg kan så lite historie, og ikke vet så mye krigens hendelser.
Anne Frank fikk den første dagboken, da hun var tretten år, til fødselsdagen. Hun kaller dagboken Kitty, og skriver jevnt og trutt gjennom hele krigsperioden til familien blir arrestert august 1944. Anne og søsteren Margot ble deportert til Bergen-Belsen der det brøt ut en tyfusepidemi vinteren 1944/45 på grunn av dårlige hygieniske forhold og de to jentene omkom der sammen med tusenvis av andre fanger.
Det som slo meg underveis, og som jeg sitter igjen med etter å ha lest Anne Franks dagbok, er at det var virkelige mennesker som levde der i skjul i bankbygningen, i dekning. Anne var opptatt av det mange av alle unge mennesker er. Og vi fikk vite om hverdagene, om følelsene, å nærme seg det andre kjønn, å være uenig med foreldre, om å lete etter seg selv og kanskje ikke alltid føle seg forstått. Når ingen forstår deg.
Det var mindre, om bombingen, selv om den eksisterte, og skytingen som skremte henne opp i senga til faren. Matmangelen kommer på bordet, og vi får høre om hvordan de må som jøder må benytte seg av svartebørsen. Men jeg synes mer det er en beskrivelse av liv og følelser, enn av tekniske detaljer i krigføringen.
Det gir meg innsikt. Innsikt i hvordan det var å leve på denne måten. Hvordan man er seg selv. Jeg forstår, gjennom Annes personlige beretning, at det finnes veldig mange unike historier fra krigen. Alle opplever og føler, på sin måte, og hver krigshistorie er fargelagt av et menneskesinn.
Jeg er ydmyk. Et ungt menneske har latt meg og andre få komme helt nært på noe brutalt, som jeg i alle fall ikke har forestilt meg på en så menneskelig måte før. Jeg har tenkt på soldater, Hitler, hakekors og konsentrasjonsleirer. Jeg har glemt å føle seg utenfor, isolert og desperat på et mellommenneskelig og grunnleggende plan. Men også i ekstreme situasjoner, har vi våre basale behov, både fysisk og psykisk. Anne Frank fremstår også som veldig kunnskapsrik, engasjert, følsom og interessert i for eksempel historie, litteratur, mytologi og kunst.
Dette er en historisk og meget viktig bok. Den er også velskrevet og lettfattelig, engasjerende og unik. Om du ikke har lest den, vil jeg anbefale et dykk i dette «dokumentet» fra andre verdenskrig. Selv har jeg kjøpt tegneserieromanen basert på Anne Franks dagbok, og den skal jeg ta for meg en av de nærmeste dagene. Jeg ville lese den originale boka først, for så å se den på en kunstnerisk måte. Jeg synes det er veldig interessant at viktige verk får flere uttrykksformer.
aspergerinformator.com 