Jeg sitter bak en næringsdrikk og ser ut som en hvilken som helst spiseforstyrret, i lunsjen min. Det litt usikre blikket, min søken etter andre mennesker samtidig som kroppen forsøker å forsvinne.
Foran meg, har jeg resten av dagen. Som de fleste andre. Og da skal jeg etterhvert dukke ned, i sofaen, med headset parat, trekke til meg blikket mitt. Ikke møte andres.
Mitt forsøk på det sosiale, er i lunsjen. Resten av dagen med maten, er samspillet kun med personalet mitt. Og personalet skal være nøytrale. Bare være der og vite at jeg spiser, som jeg skal.
Skal skal ikke, hate meg selv. Svelge kameler. Smile til speilet, eller knuse det.
Og så, tar jeg kanskje en overveldende blid selfie, fordi det er sånn jeg er. Gliset. Som de kalte meg på ungdomsskolen. Jeg prøvde å smile meg inn, i fellesskapet.
Når jeg er isolert med meg selv, tar jeg sånne glade bilder. Og søker innpass. I verden.
Til verden fra meg. Vil den ta meg i mot?
aspergerinformator.com 