Det er mandag. Klokken ringte. Inn. I dagen. Ut av sengen. Opp på vekten. Bekrefter min eksistens, mens noen står og ser på, skriver vekten inn i journalen, sender inn til fastlege, dokumentasjon.
Jeg møter øyene mine i speilet. Putter øredobbene på. Jeg hører hjertet slå. Jeg vil lage dugg, i baderommet, så jeg forsvinner i dampen. Som om jeg var Ingen.
Hvis jeg sar Ingen, trengte jeg ikke forholde meg til følelsene mine. Eller maten. Eller strømregningen. Eller at noen brydde seg om meg, hadde behov for at jeg stod her i livet.
Hvis jeg var Ingen, kunne andre være gull verdt. For de som nå er glad i meg. Hadde det vært en bedre livssituasjon? For dere?
Forresten, Maria Mena har en sang som surrer i hodet mitt mens jeg skriver dette. Den med «better than nothing at all». Ting hun ikke ønsker å være og føle, men at det er bedre enn ingenting i det hele tatt. Kanskje er det sånn, for meg og. Alternativet finnes jo på en måte ikke, med mindre man ikke lever lenger. Og det er ingen god opsjon, og også jeg har tenkt mye på dette med selvmordsforebygging i det siste, var jo også verdensdagen på fredag. Vi har ingen å miste.
aspergerinformator.com 