I morgen er det valgdagen. Stortingsvalget i Norge 2021.
Jeg er ikke så god på valg. Jeg er så innmari ambivalent. I hverdagen synes jeg det er vanskelig å ta stilling, til selv de små ting. For å fungere, planlegger jeg hva jeg skal ha på meg dagen i forveien stort sett, så jeg slipper å føle meg ambivalent rett før jeg skal på jobb. Og gjøre mine oppgaver. Det er godt med det, arbeidsplass, for der har man en rekke ting som skal gjøres. Man velger ikke, man står på.
I morgen, skal jeg til valgurnene. Jeg vet ikke om jeg vil. Eller, jeg vet at jeg kjenner meg skjør på grunn av dette. Det at jeg liksom ikke vet hva som er «rett» å stemme. Og det at jeg føler at det forventes at man skal stemme, sånn borgerplikt liksom. Og når jeg da avlegger stemmen min, da føler jeg at jeg burde få «betalt», om ikke blir det ubalanse.
Selvsagt er det ikke sånn verden henger sammen. Og det er også en flott borgerrett å få si sin mening! Det er bare det at jeg er så firkantet og vil se at min gjerning får utbytte direkte. Ikke gjennom en fire år lang politisk plan.
Fordi jeg også skjønner dette, skal jeg forsøke å velge, uten å forvente å få tilbake for å ha gjort denne borgeroppgaven min. Jeg stemmer ikke for meg selv, jeg stemmer for fellesskapet. Og den tanken, den likte jeg litt nå. Fra utenforskap til fellesskap, liksom, blir skrittene min fra å holde meg inni i leiligheten valgettermiddagen/kvelden til å stå der med valgkortet og sette et kryss.
i taket?
Jeg sikter høyt, ser stjerner i øynene, er det kanskje lysstoffrør bare, eller er det nye muligheter. Er jeg mulig(gens i live også fremover, og en del av samfunnet vårt? Er jeg med, selv om jeg ikke regner meg med?)
aspergerinformator.com 