Hverdag

Spår om vinteren

Mye rognebær, lite snø? Slik spår naturen. Kanskje. Vi flyr i alle fall mot vinter. Noen gruer seg. I dag vil jeg skrive litt om mine vintertanker. De mørke som med lua dratt over øynene og de lyse, som snøen jeg kaster ball med.

Det som kan være vanskelig om vinteren, sånn rent fysisk, er kulden. Jeg blir så veldig kald. Også pga. kroppsvekten min er jeg mer følsom overfor kulde. Jeg fryser. I sommer har jeg gått rundt i boblekåpen min, så hvordan skal jeg få kledd på meg nok når det blir kaldt? Det er lite å trappe opp meg. Jeg går allerede med ull også, så hvordan skal jeg holde varmen når gradestokkens barometer kryper nedover?

Og der kommer også strømregningen og økonomiske bekymringer inn i bildet. Selv om jeg har god oversikt på økonomien og tilnærmet full kontroll, gir det meg en viss lammende angst dette med strømforbruket.

En annen fysisk ting, er mørket. Og når det er mørkt, vil ikke personalet gå i skogen med meg, for eksempel. Vi må finne andre turruter. Har de like mange skritt? Hva vil skje med vekten, om antallet unnviker?

Når det er glatt, er det også en del som ikke ønsker å gå. Jeg blir redd, også fordi jeg føler at jeg pådrar de som arbeider hos meg et ubehag med å måtte gå tur med meg, når været ikke lenger er «sommer og sol». Jeg opplever at jeg gir de ubehag ettersom de er så tydelig negative noen ganger, i forhold til sånt som vær og vind og glattisen, kontra komfort og avslapping når inne når det stormer ute.

Mørket gjør også utefotografering mer tidsbegrenset, fordi foto handler jo så mye om lys. Da slukner kanskje litt av dette lyset som fotohobbyen er for meg, utendørs og med naturlig belysning i alle fall. Vi må være blits.

Mørketiden er det også en del som har vansker med i samfunnet vår, og jeg føler med dem og tenker på de som har det tøft. Noen kjenner mer på depresjon, tungsinn og ensomhet. Til og med i den glade juletid, er det noen som lider ekstra mye. Mer enn ellers i året.

Så, lyset. Jeg skal vandre i snøen, legge fnugg på den svarte ullua mi, strikket av en god venninne, som har det litt vanskelig, men som liker jul. Som meg. Jeg sender henne julegave. For jeg skal feire jul! Og invitert, er familien og alle jeg et glad i. Både fysisk de i nærheten og de på avstand tar jeg gjerne inn i chattevinduet.

Vinter er en del innetid. Og familietid. Jeg skal være tante høyt og lavt og datter ganske smart. Også kan jeg kose meg under ullpleddet med leseverdige bøker. Det gir verdi. Livsverdi.

I julen, dekker jeg til bords. Med julekaker. Riktignok kjøpt, men dekket på tallerkner jeg har gledet meg til å vise frem. Bitte små med rød emalje. Et Finn.no-funn. Kinnene mine får også rød farge når jeg kommer utenfra og inn i varmen, jeg blir rosenrød.

I vinduskarmen om vinteren står amaryllis sammen med orkideene mine. De blomstrer og jeg spirer, smiler og skriver. For å skrive, kan jeg gjøre hele året, det er ikke forbeholdt sommerhalvåret. Og det gjør meg glad. Når jeg er glad, smiler jeg til fotografen, også når hun er meg selv.

Ute, har jeg lyst til å gå på skøyter. Kan jeg få lov, legen min? Jeg er riktignok benskjør, men jeg lover å være forsiktig, om jeg få lov å sveve over skøyteisen. Være ballerina på Svanesjøen.

Og vinteren markerer nytt år på nyttårsaften. Rakettene fargelegger himmelen og jeg lyser grønt, kjør på, vi er stjerneklare. Jeg vil ønske oss det beste.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s