Fi(i)n

Jeg tenker på det som er fint. Fin jobb, fin familie, fine bilder på veggen, fine smykker i ørene og rundt halsen. Fint dekket bord, når noen stikker innom, med de fineste skjeene mine. En fin vase med orkidé i. Blomstrer enda, selv om den knakk av planten sin, da jeg vannet en morgen. Det er liv, også når noen holder på å dø. Og det tenker jeg på i høst. At det at selv om noe skal ta slutt, er det liv så lenge det er liv. Og det livet, vil jeg ta vare på.

Jeg har en fin gammel tante. Jeg har god og gammel vinterkåpe, arvet etter mormor. Noen koser seg med fin gammelost. Noe som er gammelt, er godt. Og de gamle er fortsatt eldst. Jeg synes det er fint å tenke på, at jeg kan bringe minner fra gamledager videre. Samtidig som jeg kan inkludere det som er gammelt og fint, i livet her og nå. Innlegget fortsetter under bildet.

Jeg er nok litt konservativ også. Liker at ting er som de alltid har vært, kvier meg litt for forandring. Dette litt»aspergerske» trekket ved meg, i forhold til rigiditet og behov for forutsigbarhet, hadde jeg i meg som barn også. Det er jo sånn at autismetilstander er medfødte. Jeg var ofte svært imot, jeg vegrer meg, da mamma og pappa skulle pusse opp i kjøkkenet eller stua, tapetsere eller kanskje male panel lys.

Jeg kunne likevel klare disse forandringene, siden jeg var trygg og komfortabel hjemme for øvrig, men jeg var ikke glad og entusiastisk for dem. Selv om jeg synes det har blitt veldig fint med de tingene min familie har skaffet eller fornyet og kanskje satt preg og form på. Det er formfint, og jeg vil kjenne meg fin i formen og fin i speilet, smile til fotografen og vandre stolt i gatene. I Drøbak fant jeg dette skiltet i ei gate. Og jeg smilte: Fint.