Blålys

Blålys er ofte koblet til sirener. Men veldig ofte, lyser de uten lyden på. Det holder å vise lysene, så viker andre trafikanter ut til siden.

Jeg husker da jeg selv kjørte bil. Var sjåfør. Jeg ble veldig stresset av utrykningskjøretøyer. Ikke bare politi i frykt for å ha gjort noe galt, som å ha kjørt for fort eller ikke fulgt noen annen trafikkregler, nei jeg hadde alt på stell sånn sett tror jeg. Men jeg var redd for å være i veien, og ikke få passet meg.

Når jeg senere har vært «passasjer» i poltitibil eller ambulanse, etter å ha skadet meg selv og vært i behov helsehjelp, har jeg sittet eller ligget og sett det blinke. Og jeg har tenkt, jeg er snart framme. Jeg er snart trygg.

For selv om jeg opplevde det utrygt da jeg kjørte bil, er det noe trygt med at de tar seg frem om det haster. Og at de varsler trafikantene, så man kan ta hensyn til hverandre og hjelpe hjelpen frem.

Men blålys i psykiatrien er også av og til vanskelig og vondt å tenke på. Det at noen som er så fortvilet, blir utsatt for tvang og der og da ikke kanskje forstår behovet eller vil ha hjelpen, og likevel blir underlagt en makt. En makt som kanskje skremmer, der den kommer uniformert og kanskje med skjold. Det kan føles ganske brutalt.

Heldigvis har jeg opplevd at politiet er svært milde når de har fått kontroll på situasjonen. De snakker rolig, og ikke minst tydelig. Det er lett å forstå. Og jeg har også kjent meg forstått, og respektert.

Og mens vi snakker om å lyse blått, så er det altså mye liv som reddes i dette blå lyset. Så mennesker kan fortsette å spire, blomstre, og sår gro igjen. Brannvesenet kan plukke end katter i trærne, ambulansen kan varme en frossen sjel. Det er ikke alt som er dramatisk. Det er likevel viktig. Takk.