Lisa Gardner, en av USAs største krimforfattere, er ute med boka When You See Me (2020) på norsk, tittelen er: Når du ser meg på norsk (til norsk av Linda Marie Vikaune, Cappelen Damm 2021). Boka mi er fått som et lesereksemplar fra forlaget.
Digitale spor etter avdøde seriekidnapper (også overgriper og morder) Jacob Ness skal etterforskes. Men noe er enda mindre som det skal, enn etterforskerne trodde. Flora Dane, en overlever fra fangenskap hos Ness, blir sammen med Keith Edgar – som er god på data og true crime – tilkalt for å bistå kriminaletterforskerne.
Groteske ting graves frem. Massegraver åpnes og jenteskjeletter kommer opp av jorden. Flora må konfrontere sin fortid, og gjennomleve traumene, for å hjelpe andre. Og kan hun hjelpes? Jeg begynner å tro litt på kjærligheten, når historien mellom henne og Keith skriver seg sakte frem, i kontrast til de raske skiftene i krimsaken, hard og brutal som den er. Den traumatiserte siden, tett på levende offer, gir boka liv og lidende et ansikt, som en rispet sjel i speilet. Går det an å skrive det sånn? Jeg tar sjansen og lener meg på «ordtaket» som brukes omkring psykisk helse blant annet, hos Kirkens bymisjon i Norge : Ingen er bare det du ser.
Dette er først og fremst en underholdene bok. Jeg drives mellom permene og lurer stadig på hva som skjer på neste side. Jeg forstår begrepet page turner bokstavlig talt. Det er vanskelig å legge bort lesingen. Jeg liker også hvordan det veksles mellom de ulike personene i boka, hvilken person vi ser handlingen fra. Det pulserer.
Men jeg er ikke helt fornøyd med de språklige bildene i boka. De er underholdene, men jeg synes ikke de henger helt på greip. Når jeg ser de for meg, er de liksom ikke bilder på det som fortelles. Men det er mulig det er jeg som krever for mye og aldri blir fornøyd med det upresise, eller mangelfulle.
Jeg er kritisk til det storslagne også. Det som også sikkert tar mange lesere med storm. Det blir litt for mye «eventyr» for meg. Jeg får mer enn jeg forventet, og er dessverre altså ikke bare positivt overrasket. Det slår litt negativt ut her, troverdigheten settes på spill. Jeg tror rett og slett ikke på at saken kan løse seg slik den gjør. Det blir urealistisk. Det er en veldig stor fortelling som utspilles, så nøstes alt opp i. Selv om mye fælt skjer, blir oppklaringen der alle trådene skal bli til et nøste ganske enkelt forklart litt for fantastisk grimgåteløsning for meg. La meg presisere: Det blir slik at jeg rett og slett ikke tror på det jeg leser.
Boka har absolutt underholdningsverdi selv om den ikke nådde helt opp hos meg. Det er oppsummert en grei bok en regnværshelg i høstmørket, der tankene kan få gruble og man kan la seg rive med i følelsene, litt skrekk og gru og noe fasinerende. Terningkast 4.
aspergerinformator.com 