Jeg er en sånn person som av og til virker i ubalanse. Jeg har også en spesiell måte å kreve at relasjoner og forhold er på. I balanse. Gir jeg noe, skal jeg få tilsvarende. Så om jeg legger mye i noe, trenger jeg at den andre viser at det er «mottatt». At den liksom blir takknemlig, og yter i alle fal takknemlighet tilbake, og helst noe som er målbart.
Når det handler om balanse, er det vanskelig å vite hva jeg selv skal gjøre. I enhver situasjon og i ethvert forhold og i enhver relasjon. Jeg vet ikke hva som er vanlig. Som når noen jeg ikke kjenner så godt har bursdag. Så gir jeg kanskje en litt stor gave, mens andre bare sier gratulerer med dagen. Og etterpå kan jeg da føle meg litt feil, selv om noen kanskje har blitt glade. For de viser kanskje ikke den lykken. Den lykken jeg har prøvd å gi fra meg. Og jeg blir ulykkelig.
Det er nemlig vondt å bomme. Og å ikke klare å begrense seg, også. Gå all in, når andre bare kan trekke på skuldrene. Og akkurat det vil jeg poengtere noe med. Man snakker ofte om at noe er akkurat passe. Men det er jo en nøyaktig beskrivelse, akkurat altså, mens passe er mer svevende og ikke så målbart. Jeg vet ikke hva som er passe. Men jeg vet at det ikke er akkurat. Det er nemlig sjelden eksakt det der. Det med passe.
Det med at jeg sjelden vet hva passe er, gjør meg usikker i det sosiale. Men også i det praktiske livet. Jeg vet ikke hva som er rett å kle på seg eller hva som egentlig er passe mengde mat. Jeg er avhengig av å forholde meg til min rigide kostplan, slippe vurderingen. Slikke veie meg frem, uten en vekt, til hva som er passe. Derfor veier jeg opp for eksempel 26 gram. Er det ett gram for lite eller for mye, er det ikke akkurat det jeg skal ha. Og jeg må endre. Så det blir akkurat. Det er passe for meg, men en jukset til «passe». Altså, ikke noe jeg selv har erfart meg frem til. Ikke noe som kan vurderes fra dag til dag. Ikke noe slingringsmonn.
Men det er min måte å funke (mer eller mindre) på. Før jeg avslutter med et bilde som jeg tenkte kunne illustrere begynnelser som også har en ende, med en and sett forfra, kan jeg nevne at det med begynnelser og avslutninger også kan være vanskelig, om det ikke har en tydelig start og slutt. Om jeg ikke vet hvor lenge noe varer, nøyaktig/akkurat. Og når det neste starter. Da er det nyttig med en slags dagsplan. Men siden dagsplanen også må endres, synes jeg det er veldig deilig at jeg i alle fall har fast arbeidstid og at dagsrevyen for eksempel nesten bestandig begynner klokken 19.
aspergerinformator.com 