Måker, skrev og sang Odd Børretzen, skriker skal ha skal ha. Jeg fant denne måken, på en båt som var pynt utenfor et hus/en hage i Drøbak. Den snakket øyeblikkelig til meg, jeg tenkte, denne lever ikke, dette er ikke en sånn måke som krever. Kanskje kan jeg bli (som) den?
Jeg fotograferte den, før jeg gikk videre. Hjemme i min egen stue, med nye kjoler, bøker i bokhylla, Pepsi Max i kjøleskapet, smykker jeg kan pynte meg med og matche til klærne, samme hvilken farge jeg kler meg i. Ja, jeg har mye. Og jeg vil ofte ha ting, som passer inn i bildet mitt. Enten det speiler livsstilen, noe jeg er god til, noe jeg strever med, eller utfyller boksamlingen og gjør meg mer belest/erfaren/klok, har jeg det stadig på ønskelisten og jeg prioriterer ting som gjør bildet til mer enn puslespillbiter, gjør livet mer komplett. Og lar meg føle meg hel og ikke stykkevis og delt (jmfr. et Ibsen-uttrykk).
Samtidig, ser jeg hvordan jeg også begrenser meg. Og sparer, setter av. Alltid passer på å ha til regninger, utgifter, også uforutsette. Og kjører mer gaver til andre, enn meg selv, og virkelig hygger meg med å kunne gi en oppmerksomhet som viser at jeg har tenkt på akkurat det mennesket. Og det den er og står for og bryr seg om. Og hvordan jeg bryr meg om dem, og det.
Jeg er også veldig flittig når det gjelder å hjelpe andre i butikkjungelen, så de finner skatter og til en pris som gir verdi for pengene. Jeg vil gi, både informasjon, kunnskap, erfaring og tips – i tillegg til gaver – og jeg skal ikke alltid bare ha. Jeg prøver også å være mirginal på noen områder. Jeg tillater ikke meg selv, å bli for stor. Og det jeg gir meg, skal ofte få bety noe for andre også. Det gjør det også lettere å anskaffe meg det, unne meg det, om det kan gagne flere. Og en fin tanke, det er også at om vi er forbrukere, lager det arbeidsplasser. Og jeg vet hvor viktig det er også psykisk å ha en jobb å gå til.
Jeg sprer vingene og smiler, til meg og deg og fotografen mens jeg sier til meg selv: Du trenger ikke dø, helt enda, selv om du er ganske redd for å spise, handle, leve… Det er greit. Du er et menneske, som noen regner med. Bli med i mattestykket, statistikken, som representerer samfunnsborgere. Vi er alle verdifulle… Ikke sant? Og det har virkelig denne uka vist meg. Mennesker har vist meg at jeg er et menneske, selv om jeg kan føle meg utenfor normen og virkelig strebe etter å være annerledes enn jeg er, altså mindre «annerledes». Neon ganger er det bra, at jeg er som jeg er også. Kanskje.
aspergerinformator.com 