Jeg har lest en finurlig, fin og annerledes diktsamling. Kort sagt, godt skrevet om det skjulte kjønnet. Og den forfatteren er, var og ble. Fra eg til ho til han. Tarald Stein sin Frikar (Tiden 2010) er en diktsamling som presenterer prosessen med å bytte kjønn. Den skildrer psykiaterens blikk på «pasienten» som ikke kjenner seg som dame, de mektige pennestrøk. Selvfølelse, selvverd, maktesløshet og selvmedbestemmelsesrett. Jeg blir rett og slett opplyst, engasjert og involvert. En problematikk jeg selv ikke har stått i, så boka er en åpenbaring. Likevel kjenner jeg igjen det med å kanskje ikke få bestemme over seg selv, at andre kan finne på å avskrive deg som gal, så du ikke kan leve livet ditt. Slik du føler du må leve det.
Det er en frigjørende diktsamling om retten over kroppen. Sin. Og de mange følelsene som bor inni en. Hvordan de får uttrykk, og hvordan de føles feil i feil kropp. Hvordan man finner sin vei, og bli fri. En fri kar, en kjekkas med klart hodet og et hjerte som slår. Jeg slår et slag for diktsamlinger, generelt, det er en måte å reise i følelser og sinn på. Og jeg anbefaler denne spesielt, som har språklige bilder, en sårhet, ømhet, respekt og sikkerhet, en presisjon med pennen man må lete etter. Han skriver på nynorsk, som jeg syns gir en kunstnerisk sjarm og ekthet til disse diktene. Som om språket blir en fin ramme på speilbildet, som vi får se, gjennom skriften. Terningkast sterk fem.
aspergerinformator.com 