Måltidets klang og andre «melodier» (persepsjon)

Da jeg var barn, sang mamma en sang. På kjøkkenet. Med teksten «musikk til frokost, musikken er i alt jeg ser… osv.) Den ljomet opp spiraltrappen, som en sirkel av lyd dannet en o, som en vokalist foran mikrofonen. Det var morgen. Det var frokost. Det var havregrøt med skje, klirret og melk skvalpet, kald, jeg slurpet. Leppene laget lyden av kyss, som kjærlighet i desember.

Det er noe med hverdagens lyder. Som setter seg. Fra barndom til alderdom. Melodier vi kanskje ikke tenker over, men som kan skjære tvers gjennom sjelen, danne en pil som Amors. Si noe, som en ballade, eller en salme eller en rap. Alle disse uttrykkene, som stillhet ville tatt livet av.

Jeg er noen ganger var på lyder, og kan plages mens jeg sitter og skriver på Mac-en fordi tastaturet har en klang. Jeg klinger med, og blir sliten, tastaturet jager meg opp som en tromme slår takten, setter pulsen.

Derfor blir jeg sliten av lydene. Jeg verner meg med headset, beskytter meg mot slagene. Er slagen, kanskje. Å dele et måltid kan være utmattende både på grunn av lydene og det som skjer i tankevirksomheten, der jeg vurderer tempo, inntak, de andres. Et jeg i takt? Er jeg for rask? Løper jeg rundt lunsjen?

Man snakker om persepsjon, ved Asperger og autisme generelt. Det å oppleve annerledes. Lukt, lyd. Jeg merker disse to tingene en del, samtidig som jeg tror ikke det bare er jeg som kan være følsom for slike inntrykk. Men jeg prøver å ta litt hensyn til meg når det blir for mye, slik at jeg har oversikt og ikke mister kontrollen som i overload, om måkene roper på kelneren eller varsler om fangst.