Før pleide jeg å si jeg var glad i barn. Så ble alt så sykt og jeg fikset det ikke så godt. Hadde tvangstanker om å skade babyer, og jeg følte også at alle som hadde barn var mye bedre mennesker enn meg. Hva gjør jeg her i verden? Det har gått bedre i forhold til dette med barn igjen de siste årene, jeg har for eksempel likt veldig godt å være tante. Men tirsdag kom følelsen inn i meg, og lammet meg. Innlegget fortsetter under bildet.
Følelsen av å ikke ha livets rett som meg, og følelsen av at jeg aldri får barn og at jeg ikke har fått til det jeg ønsket i livet – og så toppet det seg med at en personal, lo og humret og koste seg da vi så på Truls ala Hellstrøm, der de to opptrådte for barn. Hun elsket barna, tydeligvis, syns de er så morsomme. Så fine. Og jeg ville bare ha henne ut av huset mitt. Det var liksom ikke plass til meg her, eller jeg var et idiotisk møbel mens barna på tven var livet.
Andre ganger går det bedre. Jeg bryr meg om mennesker. Også barn. Jeg vil de skal ha det trygt og godt. Jeg er opptatt av at gangveien skal være opplyst. En personal kommenterte at kommunen sløste bort penger på strøm, da vi var ute og gikk og det var en godt opplyst strekning. Men det er rett ved en skole, og lekeplasser og slikt, og jeg synes det er veldig viktig at det er opplyst der. Kanskje går en liten jente hjem fra klarinettundervisning der, slik jeg gjorde som barn på min skole. Jeg husker hvor redd jeg ofte var, irrasjonelt men likevel reelt for meg, i mørket, og jeg gikk med klarinettkassa klar – for å kunne bruke kofferten som våpen. Innlegget fortsetter under bildet.
Heldigvis var det våpenhvile. Jeg trengte aldri forsvare meg. Men hjertet banket av skrekk og hjertet mitt banker varmt i dag for at mennesker skal føle seg trygge. Vi må lyse på hverandre, opplyse hverandre, varme hverandre. Det banker hjertet for i dag, som et Kinderegg med tre gode ting.
aspergerinformator.com 