Farget er landet

Det er fredag. En sang synger i hodet mitt. Den med det er først på fredag. At man kan utsette å bekymre seg, for det skjer ikke før på fredag. Og noen ganger kan det sikkert være sånn, men heldigvis skjer det ikke noe drastisk for meg på fredager stort sett. Jeg skal kose meg med Lego masters på tv og bok på senga, etterpå. Også spinner jeg litt videre, og tenker på verselinjene Fagert er landet. Og så leker ordene, bokstavene stokker seg om, blir et nytt ord. Farget. Og farget er det når jeg går mine turer. Selvsagt høstens blader, men også industri og lignende. Jamfør bildene i dette innlegget fra der jeg går på tur.

Ut på tur aldri sur. Men noen ganger kan jeg være litt sur. Da er det deilig å kjenne luften, og se mørket senke seg etterhvert. At uken lukker seg igjen. For jeg har vært sliten denne uken. Forrige uke var jeg jo på sykehuset, og å jobbe igjen har vært veldig fint men det krever selvsagt mye av meg og kroppen min, og etter en sånn krasj må jeg da ta det litt med ro. Selv om jeg jobber på, prøver jeg å roe meg ned litt nå mot helgen. Innlegget fortsetter under bildet.

Det har vært utfordringer på det sosiale. Jeg har brutt med et vennskap som overhodet ikke fungerer. Og jeg har syntes det har vært vanskelig med noe på jobb. Ikke med menneskene der eller arbeidet, men lunsjen. I dag skulle alle få gratis lunsj, en høstlunsj, en festlig greie. Alle er inkludert, unntatt meg. Som jo ikke spiser annet enn kostplanen min. Men de andre får jo tilrettelagt, som de uten laktose får det, de uten svin, osv, eller glutenfritt for de som trenger det. Jeg ønsker ikke noe mat, men jeg kunne ønske at jeg ble telt med på en måte. Fordi jeg likevel er en person. En person som også fort føler seg utenfor.

Jeg hadde blitt så glad og takknemlig om jeg for eksempel hadde fått en Pepsi Max på min plass. Da hadde jeg følt meg verdifull, og litt mer som de andre. Men slike følelser, er forbudte. Man skal ikke be om noe, man skal ikke ønske seg noe, selv om andre tilrettelegges for er mitt handicap som en veldig søt kollega kaller tilstanden min med anoreksi, ikke slikt som forstås helt likt. Innlegget fortsetter under bildet.

Jeg må godta det. Forstå det. Ikke ta på vei for at jeg ikke får noe samtidig som andre får noe. For jeg har det jo bra på jobb, det er bare inni meg det blir litt kluss. I følelsene. Men, når det er nevnt, ble det ekstra vanskelig da det i tale ble sagt at rømmegrøt og spekemat er fordi de setter pris på jobben som gjøres. Gjøf ikke jeg grei jobb? Mem videre: Jeg er takknemlig for arbeidsplassen, glad for å være yrkesaktiv og føle jeg bidrar i samfunnet, om enn bare bitte litt. Ja, fagert og arget er landet, og det kan være fint. Om man klarer å skille på fargene, se nyansene og ikke bare være svart hvitt om alt.